Vegard Martinsen (VM) har gitt en utmerket innføring i mye av Ayn Rands filosofi og mange av hennes idéer, og jeg deler disse. Jeg finner likevel en del å være uenig med i det som VM sa.

I likhet med mange andre originale og skarpsindige tenkere, er Rand praktfull når hun beskriver sine egne idéer - og elendig når hun beskriver andres. Dette forsterkes, paradoksalt nok, av en usedvanlig god evne Rand hadde til det hun kalte philosophical detection, dvs. evnen til å identifisere hvilke idéer og antagelser som ligger til grunn for folks uttalelser og ytringer. Rand kunne i en del tilfelle identifisere disse etter å ha lest to avsnitt av en artikkel, eller hørt noen få setninger fra en tale/innlegg. Dette medførte at Rand ofte nøyde seg med å lese kun begynnelsen av artikler, innledningen til bøker, eller til og med bare baksideteksten eller sekundærkilder (anmeldelser) av bøker, for deretter å uttale seg eller skrive sin egen anmeldelse/gjendrivelse av forfatteren! At dette kan føre helt galt av sted, selv for et geni, burde være åpenbart. Dessverre har mange av Rands tilhengere arvet eller overtatt hennes idéer om andre tenkere, uten selv å lese originalkildene, eller lest dem selektivt for å finne bekreftelse på Rands syn.

NIETZSCHE OG RAND

En av de tenkerne som er mest utsatt for dette, er Nietzsche. Nietzsche øvet en stor tidlig innflytelse på Rand, som Rand etterhvert distanserte seg fra. I de senere år har flere begynt å undersøke og kommentere Nietzsches påvirkning (Chris Sciabarra, Ron Merrill, deltakerne på TOC-seminaret Nietzsche and the Origins of Objectivism).

Foruten skrivestil/litterær estetikk finner vi slektskap mellom Rand og Nietzsche i deres etikk, metaetikk og psykologi, i deres menneskesyn: dyrkingen av det heroiske i mennesket, aktualisering av det beste i mennesket, i deres ateisme og i deres felles grunnlag for forkastelse av kristendommen som en autoritær og fordummende slavemoral.

VM beskriver Nietzsche som en tilhenger av bøllemoral og det å tråkke ned andre, ofre andre for seg selv. Dette er et bilde som ikke deles av Nietzsche-scholars, og som forutsetter en selektiv lesning av Nietzsche. Nietzsches ideal var den frie ånd, spesielt i form av den skapende poet eller kunstner. Nietzsche hadde likevel ikke noe forhold til produktivitet som dyd og her kan Rand leses som en oppdatering av Nietzsches frie skaperkraft inn i industrisamfunnet. Dessuten studerte Nietzsche aristokratiet og deres holdninger og idéer. I motsetning til Rand ønsket ikke Nietzsche å gjøre det klart hva som var hans egne idéer, og hva som bare er ment som beskrivelser av andres idéer. Nietzsche skiftet også oppfatning om en del ting over tid, og gikk gjennom flere stadier. Han hadde heller ikke noe imot å motsi seg selv. Alt for å provosere leseren til å tenke og trekke sine egne konklusjoner. Han ville ikke ha tilhengere, og uttalte at Enhver filosof må tilgis for sin første generasjon av tilhengere - et sitat som virker meget relevant i forhold til Objektivismens turbulente historie.

Parallellene mellom Nietzsches og Rands filosofier, en påvirkning som ofte bestrides av Rands tilhengere, er høyst reell og verdt å undersøke nærmere. Idéhistorisk sett er Rands etikk en herremoral i Nietzsches terminologi (men i betydningen herre over seg selv, ikke herre over andre). Rand representerer en ny type herremoral fordi hennes filosofi innebærer at alle og enhver kan være, og bør være, herre (over seg selv). Det nye med Rands herremoral er altså at den innebærer en demokratisering av de aristokratiske dydene Nietzsche beskrev og forsvarte. Dette oppnår Rand ved å forkaste determinisme, ved å formulere sin egen rettighetsteori, og ved å formulere en ny egoistisk etikk der egoisme og rettferdighet forenes ved at ingen skal ofres til noen andre, hverken ved å ofres til andre eller ved at andre ofres for en selv. Disse elementene hos Rand innebærer dermed muligheten for at alle kan overta de aristokratiske dydene som tidligere var forbeholdt noen få. Rand kan dermed leses som forkjemper for en demokratisering av de klassiske aristokratiske dydene, og for en modernisering av dem inn i industrisamfunnet.

Så langt Nietzsche. Legg merke til en bestemt ting som jeg nå har gjort flere ganger: Å forsøke å se Rand gjennom en annen tenkers øyne. Dette er en vanlig praksis i idéhistorie, og man kan lære mye om begge tenkerne på denne måten. Men dette er en praksis som er sjelden blant Rands tilhengere. Dessverre er det slik at mange av Rands tilhengere setter likhetstegn mellom Ayn Rand og virkeligheten. Riktignok hadde Rand stort sett rett i det hun sa om filosofiske emner. Men det betyr i beste fall at hennes filosofi kun omfatter en del av virkeligheten. Dermed mister de som setter likhetstegn mellom Rand og virkeligheten mye: for det første mister de alt det som Rand ikke sa noe om, eller ikke ble ferdig med å behandle (dette blir da oppfattet som mindre vesentlig, siden det ikke er en del av Rands filosofi), og for det andre mister man muligheten for å se Rand gjennom andre tenkeres øyne, tenkere som har grepet deler av virkeligheten, og kanskje andre deler av virkeligheten enn Rand, slik som jeg gjorde med Nietzsche.

ARISTOTELES OG PLATON - OG EPIKUR

Rand og hennes tilhengere har et overordnet og overforenklet syn på filosofihistorie der Aristoteles står for alt det fornuftige, individualistiske og gode, mens Platon står for alt det irrasjonelle, kollektivistiske og onde. Jeg skal være enig i at Platon står for mye av det verste, og at Aristoteles står for mye bra. Likevel er Rands syn altfor, altfor overforenklet, så mye at det blir feil. Aristoteles var tilhenger av slaveri og kvinneundertrykking, Platon var for likestilling. Aristoteles' dialektikk (som i seg selv inneholder mye bra) var en forløper og historisk nødvendig forutsetning for Hegels dialektikk og hans begrep om den kollektive universalånden, en irrasjonell lære som la mye av grunnlaget for nyere tids kollektivisme. Den moderne idé om en individuell bevissthet kommer historisk sett fra Augustins (forøvrig et av idéhistoriens mest autoritære og ondsinnede mennesker) idé om en selvstendig sjel, som igjen kommer fra Platons idé om to separate virkeligheter eller dimensjoner. Moderne begreper om "person" og "individuell bevissthet" er sekulariseringer av den gammel-religiøs-platonske forestillingen om en "sjel", kombinert med rasjonell etikk fra Aristoteles og Epikur.

Epikur er viktig i denne sammenhengen: i tillegg til å være det mest levedyktige og konsistente uttrykk for livssynshumanisme/sekularisme fra antikken til idag, har han også en rekke sammenfallende idéer med Ayn Rand, og det kan (og har blitt) argumenteres for at Rands filosofi har flere likheter med Epikurs enn med Aristoteles. Aristoteles trodde på Gud (i form av en "første beveger") og hans villedende idéer på dette området førte til Middelalderens skolastikk, en særdeles irrasjonell og virkelighetsfjern tankeretning.

Denne korte gjennomgangen viser at idéhistorien er mye mer sammenfiltret og mangfoldig enn Rands (og VMs) overforenklede god/ond-dikotomi av Aristoteles og Platon åpner for. Selvfølgelig kan hverken Platon eller Aristoteles lastes - eller roses - for hva andre har brukt deres idéer til senere. Men da kan de heller ikke lastes eller roses for hvordan Rand (og VM) bruker dem.

Med dette sier jeg ikke at Rand er platoniker. Jeg sier at det finnes elementer i Rands filosofi som har sitt historiske opphav hos Platon (noen gode, noen dårlige), noe som forøvrig selvfølgelig i enda større grad er tilfelle for Aristoteles, som var Platons elev. Men ikke alt som kom til Rand via Platon gikk via Aristoteles. Og så er det altså også sterke epikureanske trekk hos Rand.

Nå går jeg over til å ta for meg en del enkelt-eksempler og -påstander fra VM.

OPPRØR MOT AUTORITETER

VM nevner som eksempel på irrasjonalitet "å gjøre opprør mot autoriterer uten at man tar hensyn til hva autoriteten står for: hvis autoriteten har rett, så er det irrasjonelt å gjøre opprør". Det er i og for seg riktig, isolert sett. Men "blindt opprør" finner vi typisk hos unge personer, unge voksne eller ungdom, som ennå ikke har funnet frem til mange svar og ikke har opparbeidet egen autoritet. De kan likevel vite at det som foreldre eller andre omgivelser prøver å påtvinge eller pådytte dem er helt galt, selv om de ennå ikke har greid å finne ut hva som er rett. Da er det riktig - og faktisk rasjonelt - å gjøre et "blindt opprør" mot dette, uten å måtte vente til alle svar er funnet. Dessuten er et slikt blindt opprør ofte et nødvendig skritt eller stadium - avhengig av hvor autoritære eller irrasjonelle omgivelsene er - for nettopp å gjøre veien klar for å finne frem til sine egne svar. Dessverre finnes det mange irrasjonelle og autoritære foreldre, som prøver å overføre og påtvinge sine egne urealiserte mål og drømmer på barna, og som bruker barnas fysiske utseendelikhet med foreldrene som rasjonalisering for sine overgrep.
Mot dette vil jeg forøvrig anbefale utdannelsesfilosofien til vår engelske gjest Sarah Lawrence, og hennes prosjekt Taking Children Seriously. Se https://www.takingchildrenseriously.com/.

PATENTER ELLER EIENDOM?

Rand og VM er tilhengere av patenter, likevel er det ikke noe i Objektivismen som med logisk ubønnhørlighet medfører eksistensen av patenter. Sammenhengen mellom eiendomsrett og patenter er omstridt og det er langt fra sikkert at patenter er den beste, og kanskje ikke en gang en god måte å praktisere eiendomsrett på. Eller at patenter ikke kan komme i strid med eiendomsrett. Det samme gjelder i enda større grad for andre former for "intellektuell eiendom", f.eks. copyright, som slik den praktiseres idag på flere vesentlige måter kommer i konflikt med den alminnelige eiendomsrett. Se https://efn.no/eksemplarrettigheter.html.

RASJONELL ETIKK

VM hevder at "å hevde at man også bør være rasjonell innen etikk, det er et standpunkt hvor hun [Rand] nærmest står alene. Det vanlige synet er at uten en gud, dvs. en autoritet valgt på en irrasjonell basis, kan det ikke finnes noen etikk: Dette er illustrert i det kjente Dostojevski-sitatet «Uten Gud er alt tillatt». Idag er den vanlige oppfatningen at en rasjonell etikk er umulig, og at en etikk må ha en irrasjonell basis." Men Rand er ikke den eneste som med styrke hevder rasjonalitet innen etikken. Livssynshumanismen gjør det samme, og har gjort det fra antikken av, med Epikur i spissen, men også med mange andre sekulære tenkere opp gjennom historien. Til og med Kant hevdet å gå inn for en rasjonell etikk - riktignok blandet opp med pliktetikk og med Gud et sted bakom. Ikke desto mindre bidrar idag en del kantianere med verdifulle bidrag innen isolerte områder som "autonomi og bioetikk", "autonomi og personvern" o.l. - der altså deres vektlegging på autonomi og fornuft blir avgjørende og gjør bidraget verdifullt, og avgrenset uten pliktetikk, Gud og altruisme, slik en ellers kunne ha fryktet eller ventet seg.

IRRASJONELL EGOISME

VM sier at "Idag er dessverre folk flest alt for lite egoistiske". Det er mye sant i det. Men en annen side av samme problem er at mange er kortsiktig egoistiske, eller irrasjonelle egoister. Da gjelder det å karre til seg mest mulig, uansett kostnadene for en selv eller andre. Denne irrasjonelle grådighetskulturen, eller kommersialistiske kapitalismen, står i sterk motsetning til Rands rasjonelle, ikke-kommersialistiske kapitalisme. Det er viktig for alle tilhengere av Rand ikke bare å forstå dette poenget, men å klare å formidle det til utenforstående når vi snakker om Rand og Objektivismen. Ellers tror folk at vi går inn for noe helt annet - f.eks. at vi støtter dagens irrasjonelle koblinger mellom kapital og statsmakt, der mange korporasjoner prøver å kjøpe eller tiltvinge seg monopolmakt opprettholdt av staten gjennom lover og reguleringer som er designet for å hindre konkurrenter og kunder i å utøve sine rettigheter. Her tror jeg vi har en viktig grunn til at Ayn Rand misforstås så ofte.
Se forøvrig også Roger Donway: Debate Topic: Markets or Morals? https://www.atlassociety.org/markets-or-morals

KAPITALISME OG ANARKISME

VM påpeker at Rand er for laissez-faire kapitalisme, og hevder at kapitalisme er det eneste moralske og praktiske samfunnssystem fordi bare kapitalisme er motstander av tvang i mellommenneskelige forhold. Det er to problemer med dette. For det første setter VM (og tildels Rand) likhetstegn mellom kapitalisme og minimumsstat. Mange hevder imidlertid og argumenterer for at Rands filosofi mer logisk impliserer anarkokapitalisme. Se f.eks.:
https://home.nuug.no/~thomas/po/articles.html#part4
https://www.wikipedia.com/wiki/Anarcho-capitalism.

VM nevner ikke noe om denne debatten, og de få kommentarene som Rand selv har om dette er dessverre av liten verdi. VM går jo også inn for "ingen statlig innblanding i økonomien" og argumenterer for at enhver regulering eller intervensjon vil balle på seg og vokse ut av kontroll. Men dette argumentet må jo logisk medføre anarko-kapitalisme. Enten det, eller så er premisset om at enhver form for statlig inngrep må vokse ut av kontroll feil. Men historien ser ut til å bekrefte det synet at enhver stat vil vokse ut av kontroll - det ser ikke ut til å finnes et eneste unntak i menneskehetens kjente historie. Hvis noen vet om noe unntak, vil jeg gjerne høre om det!

Det andre problemet er at det finnes én politisk tradisjon som fullstendig ignoreres av Rand. All hennes retorikk og alle hennes argumenter er rettet mot kommunisme og mot alle former for statisme, og her lykkes hun da også godt. Men det finnes en frihetlig ikke-statlig sosialisme, anarko-sosialismen eller venstre-anarkismen. Altså den politiske tradisjon der f.eks. Proudhon, Godwin, Kropotkin, Stirner og Malatesta inngår. (Se f.eks. https://www.infoshop.org/faq/index.html). Denne tradisjonen adresseres ikke av Rand, og omfattes ikke av hennes argumenter mot statisme og kommunisme, og hovedpoenget i denne tradisjonen er nettopp å bannlyse tvang og ufrihet fra alle menneskelige relasjoner og å bygge et samfunn på relasjoner av frivillig samarbeid og gjensidig nytte. Dette betyr at forholdet mellom Rand og anarkososialismen er uavklart og utgjør et emne som er verdt å undersøke nærmere.

Selv har jeg lekt litt med tanken om å innføre et eget samlebegrep for alt dette: Aynarkismen. Og et forum, aynarchism, der målet er å undersøke og diskutere Ayn Rands forhold til anarkismen(e). Se https://home.nuug.no/~thomas/lists/aynarchism.html.

"ROVDYRET I MENNESKET"

VM siterer Dag Hessen: «Rands moralkonsept ligger tett opp til Nietzsches. Som Nietzsche lengter hun etter rovdyret i mennesket», og spør: "Kan noen på basis av å ha lest Kildens utspring og De som beveger verden påstå at Roark eller Galt er noe i nærheten av å være rovdyr?" Vel, hva med sex-scenene, spesielt Roark og Dominique? Hva nøyaktig menes med metaforen "rovdyr"? Hessen mener utvilsomt noe ille med sin bruk av metaforen, f.eks. bølle-opptreden. Men her er en alternativ tolkning og utlegning av en "rovdyr"-metafor: Både Galt og Roark er stolte og lidenskapelige "dyr": de projiserer en naturlig styrke og stolthet som de gir et kroppslig uttrykk for gjennom kroppsholdning, gester, mimikk og atferd. Nathaniel Branden snakker om en "animal pride" som en basis for å uttrykke en naturlig, skyldfri seksualitet eller feiring av livet og en selv (se https://www.fullcontext.info/people/nb_int2.htm ). Og dette er et mål og et menneskesyn som både Rand og Nietzsche har.

MICROSOFT OG MONOPOLISME

VM sier: "Frihet er fravær av statlig initiering av tvang, ikke at det absolutt skal finnes f.eks. mange ulike operativsystemer til omtrent samme pris og tilgjengelighet." Det er ingen som sier at det absolutt skal finnes mange ulike operativsystemer til omtrent samme pris og tilgjengelighet. (Forøvrig ville det da også være helt uinteressant med enda flere operativsystemer som er like dyre og dårlige som Microsoft windows.) Det som derimot sies er at Microsoft skal slutte å sabotere det frie markedet gjennom løgner, svindel, manipulasjon og makt, og slutte med å hindre konkurranse på like vilkår.

Her er noen få store problemer med Microsoft:

1. Microsoft gir sjelden eller aldri kreditering for ting som er skapt av andre, materialisert gjennom tekst, bilde eller programkode, og som MIcrosoft bare tar til eget bruk. De kopierer rått og kildehenvisning er et ukjent begrep.
2. I dag (2001) er Internett og World Wide Web et 'public good' (et fellesgode i sosialøkonomisk forstand) der Microsoft er en gratispassasjer. Det skaper både et allokeringsproblem og redusert nytteverdi for samfunnet. Microsofts bølleopptreden og manglende betalingsvilje gjør at kostnaden for samfunnet ved nye Microsoftløsninger som bryter med de etablerte Internettstandarder er høyere enn fordelene/inntektene samfunnet har fra de samme løsningene.
3. Lisensbetingelsene for bruk av programvaren og lagringsformatene er uakseptable i alle andre bransjer enn innenfor IT. Dette skyldes ene og alene den totale mangelen på IT-forståelse i byråkratiet og hos bedriftslederne. De begynner å få øynene opp nå som Microsoft begynner å gjøre lisensrevisjoner hos kundene mens de fremtvinger stadig oftere tvungne, dyre oppdateringer.
4. Microsofts lisensavtaler innebærer en form for total ansvarsfraskrivelse for produktet, som ikke finnes eller godtas noe annet sted der ting kjøpes og selges.
5. Konstruksjons- og kvalitetsmetodene som brukes i utviklingen av programvare er på et lavmål. Det er faktisk så ille at samtlige bedrifter aksepterer stadige driftsavbrudd og katastrofer uten at Microsoft får regningen, og uten at det stilles krav om innsyn i programvaren, som er lukket/proprietær.
6. Det er rart, men det er kun skattemyndighetene som gjør krav på samme grad av innsyn i og innsamling av personopplysninger som Microsoft.

Kontrollen fra det offentlige og bransjeorganisasjoner innenfor alle andre ingeniør-orienterte virksomheter er til tider formidabel for å sikre et kvalitetsprodukt og plassere ansvar. Når IT driver samfunnet er det helt uforståelig at det ikke stilles strengere krav til Microsoft.

Her er 7 av de omlag 500 punktene Microsoft er dømt av det amerikanske rettsvesenet for:

• Microsoft er dømt for dumping/kryssubsidiering. Microsoft gir bort nettleseren gratis «for å kutte oksygentilførselen til Netscape»
  (Kilde: internt memo fra Paul Maritz, Vice President i Microsoft).
• Microsoft forlanger at PC-leverandør må levere Microsofts nettleser på hver eneste PC de selger, for å få lov til å selge Windows 95. Microsoft forsetter denne praksisen på Windows 98.
• Windows 98 er konstruert slik at nettleseren og filsystemleseren henger i hop. Dette for å gjøre det vanskeligere for brukerne eller underleverandører å fjerne nettleseren.
• Microsoft forbyr PC-leverandørene å endre oppstart-bildet. PC-leverandørene er effektivt forhindret fra å tilby kundene integrerte løsninger som inneholder komponenter levert av konkurrenter.
• Microsoft har inngått ulovlige avtaler med alle de største Internett-tilbyderne i USA. Microsoft har betalt disse store summer for kun å ha Microsofts nettleser i sine oppstartspakker. Websider skal unnlate å opplyse om at det finnes andre nettlesere.
• Microsoft har tilbudt Internettjenestetilbydere og innholdsleverandører penger eller andre ytelser for at disse skal ta i bruk Microsoft-spesifikke utvidelser til standardene. Tjenestene fungerer da ikke med konkurrende produkter. De som følger åpne Internett-standarder gir dermed inntrykk av å være mindreverdige for brukerne.
• Microsoft har inngått ulovlige avtaler med innholdsleverandører. Innholdsleverandøren, i bytte mot reklameplass på Microsofts "aktive skrivebord", forplikter seg til verken å bruke, reklamere for eller distribuere nettlesere fra konkurrentene.

Microsoft pålegger brukerne og markedet ulovlige restriksjoner på programvareutviklingen som hindrer innovasjon og nyskapning. Dette gjøres ved å bryte industristandarder for elektroniske dokumenter fra W3C og IETF, det gjøres ved ulovlige handelsavtaler, det gjøres ved å utestenge andre programvarehus gjennom å holde API-er skjult, og det gjøres ved å legge til proprietære tillegg til åpne velfungerende løsninger.

Microsoft utøver politikk vel så mye som næringsvirksomhet, og de utøver monopolpolitikk. Microsoft er et av de verste monopolene idag. De er aktivt motstandere av sine kunders, partneres og konkurrenters valgfrihet, samtidig som det skjer liten eller ingen reell nyskapning i Microsoft. Bill Gates er ikke John Galt - snarere Floyd Ferris.
Se også
https://home.nuug.no/~thomas/lister/brukerfiende.html
https://hannemyr.com/essay/ms02.html
https://www.arachnoid.com/boycott/

RETTFERDIGHET ELLER DOGMATIKK?

VM hevder at "den rettferdighet Objektivister praktiserer, ofte ikke blir forstått". Det kan være, men innenfor Objektivist-bevegelsen finnes dessverre også eksempler på at millimeter-avvik fra den rette lære gjøres til grunnlag for utkastelse - altså praktisering av partilinje og dogmatikk, ikke rettferdighet. Ifølge noen tidligere deltakere i det som var Nathaniel Branden Institute, forekom det den gangen, på sekstitallet, utkastelse av folk som likte Beethoven eller Mozart, eller som nektet å fjerne skjegget.

(Det følgende avsnittet er lagt til etter konferansen og dermed kun i nettversjonen, selv om noe av det kom frem i debatten etter foredragene.) Slikt har antagelig ikke skjedd senere, og fra rundt 1990 har reelle filosofiske uenigheter kommet klarere frem og spilt en fremtredende rolle i det som har vært av splittelser, men også idag forekommer det splittelser eller utkastelser der psykologiske, personlighetsmessige eller dogmatiske elementer spiller en stor rolle. F.eks. er det utkastelsesgrunn fra Ayn Rand Institute og deres støttespillere å henvise til Kelleys eller Reismans verker, og henvisninger til disse og Brandens blir retroaktivt fjernet fra eldre verker ved nyutgivelse. Bl.a. slettes begge Brandens identitet og stemmer fra lydkassetter, som f.eks. i Ayn Rands Fiction Writing-kurs. Da dreier det seg ikke lenger kun om filosofisk uenighet, men om historieomskrivning eller revisjonisme. Jeg skrev for et par år siden en artikkel om Peikoff-Kelley-striden i Nyliberalen: Krigen mellom bevaring og oppdagelser, https://home.nuug.no/~thomas/fri/kjettere-og-ortodokse.html. Da jeg henviste til denne artikkelen (som refererer til alle parter og sider i og alle artikler jeg vet om online som omhandler Peikoff-Kelley-striden) i et innlegg på postlisten fsodisk, ble jeg fjernet fra listen. Når Ayn Rand Institute og deres støttespillere informerer om Ayn Rand-relaterte bøker, artikler, omtaler, ytringer og hendelser i media, unnlater de å nevne sine "kjetterske" "konkurrenter" og later som om disse ikke finnes, enda et eksempel på revisjonisme og historieomskrivning. Fornuft, læring og intellektuell ærlighet krever imidlertid at man konfronterer idéene og argumentene til de som er uenige med en selv, og er ikke forenlig med å fortie, fortrenge eller unngå dem.

SOSIAL ULIKHET

VM sier: "...hvor ulikhet er det største sosiale onde, og hvor da utjamning, naturlig nok, er betraktet som et av de høyeste goder". Jeg vet ikke helt. Det må være mulig å diskutere de mange farene ved ekstreme sosiale forskjeller. Uten at man dermed er tilhenger av resultatlikhet og norsk velferdsdemokratur. Jeg ser i hvert fall det egoistiske i å stagge materiell fattigdom.

KREATIVITET ELLER OPPORTUNISME?

VM sier: "Det vi er for er frihet, kapitalisme: at det er ansett som positivt at man skal kunne gripe enhver sjanse til å tjene penger, at man bruker sine kreative evner til å skape verdier." Jeg er for at man skal tjene penger nettopp ved å bruke sine kreative evner til å skape verdier. Jeg er helt klart motstander av å "gripe enhver sjanse til å tjene penger", f.eks. ved irrasjonell egoisme, kommersialisme og statsmaktbasert monopolisme. Det er Keating som gjør hva som helst for penger, ikke Roark!

AVSLUTNING: HVEM BEVEGER VERDEN?

Jeg vil avslutte med noen kommentarer til den norske oversettelsen av Atlas Shrugged, eller De som beveger verden.

Dessverre har Rands begrepspar first hand og second hand blitt oversatt til henholdsvis ener og annenrangs i den norske utgaven. Dette er misvisende fordi Rands begrepspar henviser til henholdsvis det å oppfatte og oppleve virkeligheten direkte og selvstendig (som i "førstehånds kjennskap til"), og til det å være prisgitt og underlagt andres meninger og innfall ("annenhånds informasjon"). Rands begrepspar dreier seg i første rekke om epistemologi og etikk, om karakterdannelse og hvordan forholde seg til virkeligheten og omgivelsene, selv om hun var optimistisk nok til å mene at de som forholder seg førstehånds til virkeligheten ved hjelp av egen fornuft og vilje også som regel vil oppleve lykke og oppnåelse av sine kreative mål. Det er ingen genetisk determinisme hos Rand, og den uheldige oversettelsen skaper et uberettiget inntrykk av elitisme. Rand har mange uttalelser om at alle har skaperkraft og -evne, og hun hadde større tro på fornuften hos "folk flest" enn hos de intellektuelle.

Sammenhengen mellom Rand og "turbokapitalisme" er heller ikke så opplagt som den kan virke ved første øyekast. Det er ikke alle som mener at Rand hører hjemme på høyresiden, og ikke bare på grunn av hennes velkjente ateisme, kristendomskritikk og sterke forsvar for selvbestemt abort. Rand står for en radikal ny filosofi, ikke i en konservativ tradisjon, og mange konservative hevder at hun dermed har mer felles med venstresiden. Anarkososialisten Lance Klafta hevder at det Rand kaller kapitalisme i virkeligheten er sosialisme under et nytt navn, og at hun er "høyresidens Marx". Akademikeren og Rand-spesialisten Chris Matthew Sciabarra påpeker og analyserer i sine bøker at Rands filosofi er preget av dialektisk tenkning og metodikk, noe Rand bragte med seg fra sin russiske bakgrunn. Dialektikk forbindes idag gjerne med politiske ideologier på venstresiden, som hadde mer eller mindre monopol på dialektikk inntil det kom frem at dette er et fremtredende trekk i Rands tenkning. Alt dette viser at Ayn Rand ikke enkelt lar seg plassere langs en høyre-venstre akse, og at et bilde av Rand som elitismens og turbokapitalismens jordmor er feilaktig og misforstått. Plassering av Rand krever mer idéhistorisk analyse av hennes tenkning og flere sammenligninger med andre tenkere og tradisjoner.

Med tittelen De som beveger verden sier man at ikke alle er med og beveger verden, det er noen (kanskje mange?) som ikke er med og beveger verden. Man sier at mange mennesker ikke kan være med eller ikke skal få være med på å bevege verden. Altså enda en ting som peker i retning av elitisme. Jeg mener derimot at Rand på sitt beste, og med relativt god konsistens, kan leses som en forkjemper for alles skaperkraft og produktivitet. En demokratisk heroisme for alle, så langt hver enkelt kan strekke seg, og frihet til å tenke, skape og bevege for alle. Så hvorfor heter ikke den norske utgivelsen - såvel som denne konferansen - Vi som beveger verden? Det er jo det som er arven etter Ayn Rand, og som vi alle bør ta vare på. Takk!