Nyliberalen nr. 4 1996
Chris Sciabarra: Ayn Rand: The Russian Radical Pennsylvania State University Press, 1995, 478 sider
Dette er en oppsiktsvekkende og original bok av flere grunner. For det første behandler boken Ayn Rands oppvekst i Russland, og prøver å spore hennes utvikling der, noe som ikke har vært gjort før. For det andre fremsetter forfatteren en rekke nye og kontroversielle oppfatninger om Ayn Rands filosofi, som f.eks. at den er dialektisk. For det tredje er det en akademisk bok om Ayn Rand, som er skrevet med idehistorisk perspektiv. Boken søker altså å følge Rands utvikling og sammenligne hennes filosofi med andre filosofiske retninger, mens de fleste andre bøker om Ayn Rand er enten pro eller con Objektivismen, dvs. de er skrevet for å bevise eller motbevise Objektivismen. For det fjerde er denne boken kommet ut på et universitetsforlag (det er første gang det skjer med en bok om Ayn Rand). For det femte er språket i boken, selv der den forteller ting om Objektivismen som vil være velkjente for dem som har lest en del Rand, annerledes enn Rands eget språk - Sciabarras språk er akademisk (men ikke tungt eller obskurt), dermed blir formuleringene annerledes enn vi er vant til - en slags Ayn Rand for akademikere på venstresiden (iallfall vil språket trolig være lettere tilgjengelig for dem enn vanlig liberalistisk retorikk er.
Boken består av tre deler. Den første, med overskriften Tilblivelsesprosessen, tar for seg Rands år i Russland. Her presenteres et fascinerende bilde av russisk kultur og filosofi under Rands oppvekst, og skolene hun gikk på. Sciabarra gjør et forsøk på å spore Rands mulige forbindelse med den russiske filosofen Lossky, som kan ha vært en av hennes lærere. Det har imidlertid ikke latt seg gjøre å etablere fordindelsen sikkert, så det blir et element av spekulasjon over denne mulige forbindelsen. Sciabarra beskriver brytningene såvel som fellestrekkene i russisk filosofi. Brytningene var bl.a. mellom en kristen/platonsk tradisjon og en voksende kommunistisk/materialistisk tradisjon. Rand forkastet tidlig innholdet i begge disse.
Sciabarra mener derimot at hun overtok visse metodologiske tenkemåter fra den russiske kulturen, tenkemåter som var usynlige fordi alle hadde dem. Dette gjelder blant annet vekten på organisk helhet i tenkningen (alt henger sammen, ting må forstås i relasjon til hverandre, ikke som uavhengige biter). Dermed ble det ifølge Sciabarra naturlig for Rand å forkaste vestlig dualisme og monisme, og dette fører over i bokens andre del, som har tittelen Revolt mot dualismen.
Dualismen går ut på at det finnes uforenlige motsetninger som todeler verden i uavhengige prinsipielt forskjellige deler. F.eks. sjel/legeme, realisme/idealisme, kvinne/mann, virkelighet/bevissthet, naturlig/kunstig, tanke/følelse, fakta/verdier, teori/praksis osv. Monisme innebærer at en av motsetningene gjøres til "herre" over den andre, slik at den andre sees som en utledning eller bivirkning av den første. Monisme er altså etter dette bare en "skjev" utgave av dualismen, ikke prinsipielt forskjellig fra den. Det som derimot er prinsipielt forskjellig fra dualismen, er den organiske helhetstenkemåten som Sciabarra argumenterer for at Rand har, og som hun fikk med seg fra russisk kultur. Dermed kunne Rand transcendere (overskride) disse motsetningene og skape et nytt radikalt sammenhengende helhetlig filosofisk system. Og her kommer dialektikken inn.
Mange assosierer ordet dialektikk med Hegel og hans etterfølgere, hvor ordet beskriver en prosess der en ting på mystisk vis utvikler seg ved å forandres til sin motsetning, noe som forutsetter en heraklitisk metafysikk, fjernt fra Rands aristoteliansk-inspirerte realisme. Imidlertid har dialektikk en eldre og bredere betydning, som går helt tilbake til Aristoteles (den eneste filosofen som Rand anerkjenner og innrømmer å ha blitt sterkt påvirket av).
Den aristotelianske betydningen av dialektikk er en intellektuell undersøkelse som foregår vha. dialog der man begynner med konkreter og resonnerer og diskuterer seg induktivt frem til mer generelle slutninger. Aristoteles vurderte dette som en meget verdifull metode fordi den gjør det mulig å studere et problem eller fenomen fra en rekke ulike perspektiver eller innfallsvinkler. Og i denne betydningen er Rand en dialektisk tenker, ifølge Sciabarra. Dette er en påstand som er meget omstridt blant Objektivister. Enkelte har hevdet at denne betydningen av ordet er så bred at de fleste filosofer vil falle innenfor den, og så bred at termen blir for upresis til å ha noen verdi. Men Sciabarras poeng er at en dialektisk tenker overskrider dualismen ved å hverken velge den ene av to motsetninger eller det som er midt i mellom dem, men istedet klarer å forholde seg til og binde sammen begge de to ytterpunktene - og dette er det få som gjør, de fleste filosofer er enten dualister eller monister.
På denne måten kunne Rand legge stor vekt på kontekstuell tenkning og avvise mange "falske alternativer" i filosofien, f.eks. at man måtte være enten materialist eller idealist. I en del slike tilfeller kunne hun avvise begge de to alternativene som gale, i andre tilfelle kunne hun få til et både-og perspektiv som integrerte deler av begge de to alternativene. Dialektikk innebærer altså to ting: kunnskap oppfattes som et system (ikke en samling av løse uavhengige enkeltdata), og tingenes natur forstås ut fra deres relasjoner til andre ting. Hvis vi ser på Ayn Rands tekster, finner vi da et eksempel på slik dialektikk? Lester Hunt påpeker at det finnes mange eksempler på anti-dualisme hos Rand, der hun går inn for systemtenkning, men derimot er det mer tvilsomt om Rand mente at ting kun kan forstås ut ifra sine relasjoner til andre ting. Det dialektiske perspektivet på Rand er nytt og spennende, men det vil nok fortsette å være kontroversielt lenge.
Boken behandler mange temaer som er mindre abstrakte enn dette. Et av de beste kapitlene i boken er kapittel 7, om tanke og følelse. Her diskuterer Sciabarra forholdet mellom tanker og følelser, det bevisste og det ubevisste, psykologisk integrasjon og mer, og han trekker inn alle de randianske tenkerne som har sagt noe om dette, samt en del oppfatninger fra andre tradisjoner. Sciabarra er en belest mann, han har lest all litteraturen av og om Ayn Rand og mye annet, og har evnen til å fremsette sine ideer både klart og tydelig. Nettopp dette at han trekker inn mye fra tenkere utenfor Objektivistenes rekker som kan bidra til å utdype temaene han tar opp, er en kjærkommen forandring fra enkelte andre Objektivister som heller vil fordømme andre tradisjoner enn sin egen. De rikholdige fotnotene og litteraturhenvisningene er en av de mange gledene denne boken kan by på.
I den første delen av boken nevner Sciabarra også "den russiske Nietzsche" - altså hvordan Nietzsche ble oppfattet og brukt i Russland. Det var jo den russiske Nietzsche Rand kom i kontakt med. En gruppe poeter som Rand senere har referert positivt til, var påvirket av Nietzsche. Det oppstod også blandingsideologier av kristendom og Nietzsche(!), såvel som av marxisme og Nietzsche - de første kalte seg "Gudbyggere" og assosierte sammen overmennesket og Gud, de siste ville gjøre noe tilsvarende på en sekulær måte gjennom kommunistisk revolusjon. Nietzsche og Rand er et tema som gjerne kunne vært utdypet mer i boken - Nietzsche er kan hende en viktigere påvirkning på Rand enn alle de russiske filosofene til sammen. Blant annet var We the Living sterkt påvirket av Nietzsche, og Nietzsche er også den eneste som er sitert med navn i Kildens utspring. Men Nietzsche/Rand-forbindelsen gjør egentlig krav på sin egen bok, sitt eget prosjekt.
Idet hele tatt er det på tide at det blir gjort forskning på Rands utvikling. Av og til kan en få følelsen av at det gjelder å bevare en myte der Ayn Rand trådte ned på jorden fra en annen planet, eller ut fra Zevs panne, fullt ferdig utviklet, og upåvirket av alle andre mennesker i historien. Men også Rand har gjennomgått en utvikling og forandring, hatt sine inspirasjonskilder og det motsatte, og å lære om disse vil ikke redusere henne på noen måte.
I bokens tredje del, Den radikale Rand, ligger hovedvekten på Rand som sosial og politisk tenker. Kapittel nr. 11, om maktrelasjoner og maktens natur er kanskje det aller beste kapitlet i boken. Her gis den beste analysen av Rands forståelse av makt og frihet jeg har sett, med bl.a. en hierarkisk modell med tre nivåer av maktrelasjoner (personlig, kulturell og strukturell makt), og samspillet mellom disse. Alt dette relateres også til andre tenkeres tanker om dette (Nietzsche, Machiavelli, Habermas, de Sade, Hegel og Marx).
Chris Sciabarras bok er et radikalt og nyskapende verk som åpner opp for mange nye muligheter og ideer. En del av disse er spekulative og vil kanskje vise seg å føre vill. Men det er forskjell på spor som ender blindt uten å gå noen steder, og spor som fører til uventede eller eksotiske steder. Riktige eller gale, Sciabarras spor er av den siste typen - som man alltid kan lære noe av.
Chris Sciabarra er en ivrig debattant, og han har lagt ut alle anmeldelsene av sin bok, samt hans svar på dem, på sine Web-sider: https://www.nyu.edu/projects/sciabarra/. Han kan kontaktes på: cms10@is2.nyu.edu.
Dette dokumentets adresse:
https://home.nuug.no/~thomas/fri/russian-radical.html
Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no