This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.
Copyright
Thomas Gramstad
Nyliberalen nr. 1 1996
Vi klassiske liberalister er med god grunn skeptiske til - og ofte fortvilte over - det som sies og skrives om liberalismen i massemedia. Fordi det så ofte er en gal ekstremist som slipper til og fremstilles som representativ for liberalismen. En som sier at foreldre har rett til å la barna sulte ihjel for moro skyld, at atombomber bør kunne kjøpes og selges på gaten og oppbevares i private hjem, eller at frihet innebærer at voksne kan ha sex med barn. Da kan vedkommende regne med ikke bare å få oppslag, men å bli fremstilt som selveste sjefsideologen.
Det er to grunner til at det er slik. For det første er det en utbredt holdning i massemedia at en nyhet, det er noe som er unormalt, opprørende, en krise, hva som helst som er utenom det vanlige, og helst på en negativ måte. Jo særere, alvorligere eller mer opprørende, jo bedre.
Den andre grunnen er at etablerte massemedia er forsvarere av status quo. De har det bra som de har det, og ønsker ikke noen forandring i tingenes tilstand. Derfor blir enhver ideologi som inneholder radikale elementer og som kan være en pådriver for forandring, en trussel. En måte å nøytralisere denne trusselen på, er å fremstille den nye ideologien som så fremmed som mulig, og gjerne også som farlig eller tåpelig. Og det kan man oppnå ved å finne frem den ideologiske bevegelsens lunatic fringe, dens gale ekstremister (som finnes i alle ideologiske bevegelser) og fokusere på dem, fremstille dem som typiske representanter for bevegelsen.
Dette ser vi liberalister godt hver gang det skjer med oss, og derfor er vi skeptiske til innholdet i massemedia. Men hvorfor ser vi det ikke når det skjer med feminismen? Hvorfor er vi ikke like skeptiske til det bildet som massemedia tegner av feminister?
Når feminisme omtales i massemedia er det ofte gale ekstremister som trekkes frem, f.eks. slike som mener at alle bøker og malerier som viser en naken kvinne bør brennes, at alle menn er onde og aggressive voldtektsforbrytere, at ethvert samleie med en mann er en voldtekt, osv. Gale ekstremister som brukes av massemedia til å fordreie og svartmale feminismen.
Men det er jo helt feil å oppfatte disse som representative for feminister. De fleste kvinner (og menn) som sympatiserer med eller endog kaller seg feminister, mener med det ikke annet enn at de ønsker et samfunn der kvinner og menn kan omgås som likeverdige individer, og der ens valgmuligheter m.h.t. til yrke, livsstil osv. ikke er begrenset av ens kjønn, men kan bestemmes av ens interesser og egenskaper. At enhver skal vurderes på sine egne premisser som individ, ikke som medlem av et kollektiv. Dette er målsetninger som det burde være lett for liberalister å være enig i.
Den klassiske liberalismen utgjør ikke en monolittisk ideologi og bevegelse der alle er mer eller mindre enige om mål og midler. Faktisk er det mye uenighet om både mål og midler blant liberalister, og det finnes en god del oppfatninger som er uforenlige med hverandre innenfor bevegelsen.
Tilsvarende er det innenfor feminismen. Feminismen er ikke en enkel monolittisk ideologi og heller ikke en enkelt bevegelse. Den består av en rekke ulike grupper som er mer eller mindre uenige med hverandre. Det er flere måter å kategorisere de ulike feministiske retningene og gruppene på. Den jeg vil ta utgangspunkt i her, og som er viktig for liberalister, er skillet mellom individualistiske retninger på den ene siden, og kollektivistiske på den andre.
I sin bok Reclaiming the Mainstream: Individualist Feminism Rediscovered beskriver Joan Kennedy Taylor utviklingen av kvinnebevegelsen (eller bevegelsene) gjennom tidene, ut i fra dette skillet. Hun viser at de to retningene har vekslet mellom å ha størst innflytelse innenfor kvinnebevegelsen eller feminismen. Kvinnebevegelsen begynte som en individualistisk orientert bevegelse for kvinners rettigheter. Dette omfattet bl.a. retten til å ha eiendom, retten til skilsmisse, retten til å ha eget arbeid og inntekt, stemmerett osv. - altså en kamp for å få menneskerettigheter - de samme rettighetene som menn har.
Etterhvert kom kollektivistiske elementer med i kvinnebevegelsen og siden har det alltid vært en kamp mellom individualistiske og kollektivistiske idestrømninger. Det har aldri vært slik at den ene eller den andre strømningen har vært fullstendig enerådende, men det har variert hvilken av dem som har vært dominerende. På 70- og 80-tallet var den kollektivistiske mest dominerende, men selv da var de gale ekstremistene marginale.
Mange av eksemplene og konklusjonene i kjønns- og feminisme-debatten er amerikanske. Dermed oppstår spørsmålet om hvor relevante disse er for norske forhold. Hvis vi f.eks. sammenligner amerikanske og norske kjønnsroller vil vi se at det i det store og hele er større forskjeller mellom kjønnsrollene i USA enn det er i Norge. Norske jenter slipper dermed å forholde seg til en del av det verste tullet i USA, f.eks. blir de ikke regnet som ukvinnelige når de lar være å barbere seg på bena og i armhulene.
Men selv om de norske kjønnsrollene er nærmere hverandre enn de amerikanske, så er de neppe bredere enn de amerikanske. En norsk kvinne har neppe større valgfrihet enn en amerikansk kvinne innenfor det som regnes som "typisk feminin" atferd, selv om det ikke er helt de samme tingene. Handlingsrommet for "norsk feminin atferd" er neppe større enn handlingsrommet for "amerikansk feminin atferd", selv om det første er nærmere menns handlingsrom. (Og ditto for norske og amerikanske menns maskuline handlingsrom). Vi har altså neppe noen grunn til å skryte ovenfor amerikanerne likevel. Enda klarere blir dette når vi ser på enkelte holdninger som ennå er utbredt, både i USA og i Norge.
En del mennesker synes det er ufeminint å være professor i matematikk. Intelligens er ukvinnelig, for en kvinne skal jo være et lydig vedheng til sin mann. En del mennesker synes det er ufeminint å være flink i idrett. Muskler er ukvinnelig, for en kvinne skal jo være svak og underdanig i forholdet til sin mann. Ennå i 1995 finnes det en del menn, både i USA og Norge, som har så svake egoer at de føler seg truet av intelligente og sterke kvinner.
Rarere er det kanskje at det også er mange kvinner som har slike holdninger - altså tradisjonelt innstilte kvinner som føler seg truet av sterke, intelligente eller ukonvensjonelle kvinner. Dermed finnes det en del menn og kvinner som gjerne rakker ned på disse, og prøver å få dem til å bli mer konforme eller kjønnsrolle-stereotype ved å prøve å så tvil om deres kvinnelighet. Eller rettere sagt deres femininitet, som er noe helt annet.
Derfor er de amerikanske problemstillinger og konklusjoner rundt kjønn og feminisme også aktuelle i den norske debatten.
Kjønnsfundamentalister hevder at det finnes naturgitte kjønnsroller, noe som henger sammen med ideen om en universell og konstant femininitet og maskulinitet. Kjønnsroller som bestemmer hva slags arbeid menn og kvinner skal ha, hvordan de skal oppføre seg, hvilke posisjoner de kan ha i samfunnet osv. Kjønnsfundamentalistene godtar ikke individuelle forskjeller og valgfrihet, de vil at en persons kjønn, ikke vedkommendes evner, interesser og valg, skal bestemme personens livssituasjon. Kjønnsfundamentalistene er derfor kollektivister - kjønnsrollekollektivister.
I Vestens nyere historie er det særlig kristendommen som har stått for kjønnsfundamentalismen, men nå sekulariseres jo kulturen mer og mer. Idag er det kanskje først og fremst moteindustrien og media som prøver å definere og pådytte universelle definisjoner av femininitet (og maskulinitet). Femininitet ser ut til å ha mye å gjøre med høyhælte sko, hjelpeløshet, passivitet, illeluktende parfymer og klissete hudkamuflerende kjemikalier.
For kjønnsfundamentalistene er menn og kvinner som to forskjellige raser, eller to forskjellige arter ("Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus"). Kjønnsfundamentalisme og kjønnsrollekollektivisme er uforenlige med individualisme.
Det finnes imidlertid kjønnsfundamentalister som regner seg som feminister. Dette bringer oss til et annet viktig skille mellom retninger innen feminismen, nemlig skillet mellom særartsfeminisme og likhetsfeminisme.
Særartsfeministene hevder at menn og kvinner er grunnleggende forskjellige. De er altså kjønnsfundamentalister. Men til forskjell fra tradisjonelle kjønnsfundamentalister som hevder mannens overlegenhet og dominans, så vurderer særartsfeministene det de oppfatter som kjønnsforskjeller annerledes. Noen av dem sier at "det maskuline" og "det feminine" er likeverdige; menn og kvinner er forskjellige men likeverdige. Andre sier at "det feminine" er mer verdifullt og at kvinner derfor er overlegne og bør dominere i samfunnet. Det er blant disse vi finner feminismens gale ekstremister som jeg nevnte innledningsvis.
Det særartsfeministene oppfatter som "det feminine" er slike ting som evnen og viljen til å kjenne og kommunisere sine følelser, det å bry seg om og ta vare på andre, samarbeid fremfor konkurranse, mer opptatt av ikke å såre noen enn av rettigheter, å være mer opptatt av familie og relasjoner enn penger og suksess, osv. - ekspressive eller følelsesmessige egenskaper.
Likhetsfeminismen sier at det i bunn og grunn enten ikke er forskjell på menn og kvinners muligheter fra naturens side, eller at eventuelle slike forskjeller er så små at de er helt ubetydelige sammenlignet med de kunstige forskjellene som kulturen produserer og forstørrer gjennom den voldsomme forskjellsbehandlingen og de ulike forventningene som gutter og jenter utsettes for i oppveksten.
Dette betyr ikke at ikke menn og kvinner er forskjellige i dagens kultur, men det betyr at forskjellene er dels kulturelle og dels individuelle, ikke naturgitte eller biologisk bestemt. Grunnen til at menn og kvinner er så forskjellige er at de er så like: i utgangspunktet finnes det bare ulike individer, men så deles individene inn i to ulike sosiale klasser som utsettes for hvert sitt sett av forventninger, og da må nødvendigvis de to klassene bli (statistisk) forskjellige. Gutter forventes å bli flinke, tøffe, selvstendige, klare seg selv, ha styring med følelsene, og tjene penger så de kan brødfø både seg selv og en familie, mens jenter forventes å bli snille, følsomme, flinke til å ta vare på andre, opptatt av barn og familie, føyelige, yndige, og ikke for selvstendige eller selvhevdende.
Resultatet av to så ulike sett med forventninger må nødvendigvis bli to klasser av mennesker som er nokså forskjellige, et annet resultat ville jo være helt utrolig.
Når likhetsfeminismen sier at forskjellene er kulturelle og individuelle innebærer dette for det første at hver enkelt kan styre sin egen situasjon og utvikling gjennom sine egne valg, og for det andre betyr det at de kulturelle betingelsene kan endres om vi ønsker det.
Vi kan f.eks. gå inn for å skape en kultur som legger mindre vekt på kollektiv gruppetilhørighet (kjønnsrolle- kollektivisme) og større vekt på individets unike evner, interesser og egenskaper, og på denne måten oppnå et samfunn med større frihet og respekt for individet.
Derfor er likhetsfeminismen et godt utgangspunkt for en individualistisk politikk: likhet i muligheter og fravær av kollektivistisk konformitetspress gir rom for individualitet og mangfold.
Derimot er det vanskelig å se hvordan særartsfeminismen kan forenes med individualisme og personlig frihet, til tross for enkelte særartsfeministers forsikringer om "forskjellige men likeverdige". Grunnen til det er at likeverd forutsetter rettferdighet, at individer gis samme utgangspunkt for å bli vurdert ut fra sine evner, handlinger og prestasjoner, og behandles rettferdig ut i fra disse ("likhet for loven"). Altså at de ikke forskjellsbehandles ut fra rase, kjønn eller andre medfødte trekk som individet ikke kan gjøre noe med og som ikke påvirker situasjonen.
Men hvis menn og kvinner er prinsipielt eller naturgitt forskjellige, hvorfor skal de da behandles likt? Hvis menn og kvinner er naturgitt forskjellige, og har hver sin naturgitte universelle femininitet eller maskulinitet, så er en dyktig kvinnelig matematiker unormal, hun vil sikkert bli gravid og hjemmeværende før eller siden, vi ansetter den mannlige matematikeren istedet, selv om han er dårligere kvalifisert, vi vil ikke sette oss opp mot naturen.
Eller: Vi kan ikke ansette denne kvinnelige tømmerhoggeren, hun er ikke sterk nok selv om hun er verdensmester i styrkeløft, eller så er hun unormal, vi kan ikke la henne ta jobben fra en normal, om enn svakere eller mindre kvalifisert mann.
Eller: Vi kan ikke ansette denne mannen som sykepleier, selv om han er best kvalifisert og virker svært omgjengelig, følsom og omsorgsfull, han er unaturlig, det må være noe galt med ham, la oss ansette denne kvinnen istedet.
Kjønnsfundamentalismen er et dårlig utgangspunkt for å føre en individualistisk og frihetsvennlig politikk. Å si "naturgitt forskjellig, men likeverdig" er som å si at en mynt skal lande på høykant når du knipser den: med tradisjonell kjønnsfundamentalistisk mannsdominans som kron, og særartsfeministisk kvinnedominans som mynt.
Kun likhetsfeminismen kan gi rettferdighet og frihet fordi det er kun da personer vurderes som individer, på sine egne premisser, ut fra sine egne handlinger og prestasjoner.
Til tross for at gutter og jenter gis systematisk forskjellige betingelser og forventninger under oppveksten, viser det seg at variasjonen i egenskaper og evner innen hvert kjønn er større enn variasjonen mellom kjønnene. Kjønnsfundamentalismen er med andre ord ikke bare en kollektivistisk ideologi med urettferdighet og ufrihet i sitt kjølvann, den er også en mislykket oppdragelsesstrategi. Og takk for det - om kjønnsfundamentalismen hadde vært mer effektiv og vellykket hadde vi fått to helt forskjellige kjønnsraser som ikke hadde kunnet forstå hverandre overhodet, og som ville vært i full krig, om ikke den ene hadde lyktes i å fullstendig slavebinde den andre.
Mange menn og kvinner gjør opprør mot og frigjør seg fra de forflatende og begrensende kjønnsstereotypene. Det er noe sykelig ved kjønnsfundamentalismens fiksering på forskjeller. Forskjeller har bare mening mot en felles bakgrunn av likhet. Likhet er det grunnleggende fenomenet. Uten likhet finnes ingen forskjeller, kun kaos. Så er da også menn og kvinner mye, mye mer like enn de er forskjellige, selv når kulturen gjør alt den kan for å produsere og maksimere forskjeller. Hvorfor viser vi ikke større interesse, respekt og omtanke for likheter, for det som vi har felles?
Siden kjønnsrollekollektivismen er en dominerende form for kollektivisme i vår kultur, vil avviklingen av denne være et vesentlig bidrag til økt individualisme og mer personlig frihet, både for kvinner og menn.
I denne kampen er det mange konkrete mål: kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp; menns tilsvarende rett til å frasi seg foreldreansvar før fødselen; kamp mot seksualisert vold; trakassering pga. kjønn eller seksualitet på arbeidsplassen; anerkjennelse av at det er like naturlig at en far kan ha svangerskapspermisjon som at en mor kan ha det; anerkjennelse av at det er OK å være hjemmeværende om en ønsker det, og uavhengig av kjønn; at fedre som ønsker omsorgsansvar ved skilsmisse vurderes indivduelt på like fot med mødrene, osv.
Etter liberalistiske begreper er det mange av disse sakene som ikke kan eller ikke bør forsøkes løst ved statlige inngrep. Ikke desto mindre er disse målene verdt å kjempe for gjennom samarbeid mellom ulike grupper som deler målsetningene, og gjennom etablering av grupper, organisasjoner og institusjoner som praktiserer og arbeider for å utbre likeverd og frihet som sosial og kulturell praksis.
Feminisme er humanisme som fokuserer på kvinners livsvilkår og saker som er spesielt aktuelle for kvinner. Menn og kvinner har felles interesser i mer frihet, og i det å bli vurdert ut fra sine egne premisser - sine egne handlinger, evner, prestasjoner og egenskaper. Det finnes idag også såkalte maskulinister som arbeider for saker som er spesielt aktuelle for menn. Individualistisk feminisme og individualistisk maskulinisme er ikke bare forenlige, de er to sider av samme sak.
Det mangler ikke på konkrete mål å arbeide for, men det er også viktig å ha inspirasjonskilder i denne kampen. Bildet av den heroiske kvinnen er en slik inspirasjonskilde. Dette bildet fanges kanskje best i en gammel arketyp, nemlig amasonen: den sterke og selvstendige kvinnen.
Amasonene var opprinnelig et folkeslag som levde i flere deler av Middelhavsområdet, der kvinnene hadde rollen som krigere og hærførere. De er kjent fra bl.a. greske overleveringer; grekerne fryktet dem og de ble regnet som uovervinnelige. I dagligtale har ordet overlevd og brukes gjerne om en høy og kraftig kvinne, eller mer generelt om enhver kvinne som er uredd og handlekraftig.
Kvinner med slike egenskaper er naturligvis kjent fra alle samfunn og kulturer. Men i kjønnsrollekollektivistiske samfunn blir de nedvurdert, og slike kulturer prøver å undertrykke slike egenskaper hos jenter.
Amasone-arketypen er antagelig det mest radikale alternativet til, og det potensielt kraftigste oppgjøret med, kjønnsrollekollektivismen. Det heroiske bildet av den sterke og stolte kvinnen som uredd forfølger og erobrer sine mål, er selvfølgelig også et erketypisk uttrykk for individualisme. Slike kvinner er naturligvis utmerkede rollemodeller - helter - for unge jenter. Derfor vil trolig mye av striden om fremtidens feminisme, kollektivisme vs. individualisme, stå nettopp her, om verdivurderingene av slike symboler og rollemodeller.
Vi ser mange tendenser til dette i dagens populærkultur. For 10-20 år siden var Modesty Blaise en enslig svale som kvinnelig actionhelt. Men idag kommer det flere og flere bøker med slike kvinner i hovedrollen, og det blir flere og flere kvinnelige forfattere i sjangeren.
Innenfor Fantasy og Science Fiction har det etablert seg en fruktbar og spennende tradisjon av feministisk heroic fiction, som omfatter forfattere som Joanna Russ, Marion Zimmer Bradley, Mercedes Lackey, Tanith Lee, Anne McCaffrey og mange andre. En annen interessant side ved denne trenden er at den også omfatter menn som klarer å skrive intelligent og innsiktsfullt om kvinner (og menn), f.eks. James Schmitz og David Weber. Enda et eksempel er Ingar Knudtsens amasone-romantrilogi ( Våpensøstrene, Rød måne, og Løvinnens sjel).
Real life-biografier og omtaler av heroiske kvinner blir mer og mer vanlig i bøker, blader og aviser. Til og med Hollywood begynner omsider å fatte poenget. Se f.eks. Alien-filmene og Terminator 2. MCAs nye TV-serie, Xena: Warrior Princess, en fantasi/action-serie løselig basert i gresk/romersk mytologi, er en av de mest populære og raskest økende TV-seriene i USA. Xena-feberen brer om seg blant amerikanske jenter, noe man bl.a. ser på Halloween.
Disse forandringene som finner sted i populærkulturen og i media gjenspeiler en trend i kulturen i retning av større likeverd og frihet. Det er flere tegn på dette. (Men det pågår også en motsatt rettet trend, en kristelig-konservativ backlash.)
Flere og flere Mainstream-feminister kritiserer de kollektive retningene og går i individualistisk retning. Et eksempel er Naomi Wolf som med sin bok Fire With Fire om Power Feminism hyller kvinners styrke og frihet til å velge, og går skarpt ut mot det hun oppfatter som kvinners tendens til å påta seg og forbli i rollen som offer.
En annen arena hvor dette er tydelig, er i idretten. Idrett har på mange måter vært et mannsdomene, et område som har blitt oppfattet som et sted der maskuline verdier og væremåter skal dyrkes frem og uttrykkes. Dette er fordi fysisk styrke og dyktighet oppfattes som symboler for heroisme og maskulinitet, en mannsidentitetsting.
Statuer fra det gamle Hellas viser en perfekt atletisk fysikk, mens statuer av kvinner viser en svak fysikk i passive positurer. Mannen fremstilles som et sterkt handlende individ, mens kvinnen fremstilles som svak og udifferensiert - et masseobjekt som mangler den individualiteten som hører sammen med et selvstendig og handlende jeg. (Unntaket fra dette er gjengivelser av de truende og fremmedartede amasonene.)
Dette avspeiler kvinnens posisjon i antikkens Hellas, som var svært dårlig. Atens kvinner måtte holde seg i bestemte deler av boligen, som var mannens eiendom. Et annet forbudt sted var idrettsarenaene, og under olympiadene var det dødsstraff for kvinner som brøt dette forbudet. Faktisk ble kvinner vurdert så lavt i dette samfunnet at de ikke ble ansett verdige til å elskes. En kone var noe man(n) hadde for å få barn; man(n) kunne oppsøke den prostituerte kvinneklassen for adspredelse; men dersom en gresk mann ønsket en verdig partner som han med god samvittighet kunne elske så måtte det være en annen mann. Den greske kulturen foreskrev dermed homoseksuelle kjærlighetsforhold mellom voksne menn og ynglinger (pene unge gutter), siden kvinner ikke var verdige til å elskes. Det er med andre ord lett å fastslå at dette samfunnet var gjennomsyret av et sykt kvinnesyn.
De historiske levningene av dette kvinnesynet, samt kristendommen, middelalderen og Viktoriatiden som heller ikke gjorde saken stort bedre, er bakgrunnen for kvinnebevegelsen som startet i forrige århundre.
Jeg nevnte idretten som maskulin arena. Idag er det jo en økende anerkjennelse av kvinner som driver idrett, og toppidrettskvinner får etterhvert mer (positiv) omtale i media, og blir i økende grad rollemodeller for jenter. Dette er også et tegn på trenden i retning av likeverd og frihet. Dette er interessant bl.a. fordi idrett ser ut til å gjøre jenter tøffere, sterkere og mer selvstendige, mer istand til å fatte beslutninger og gjennomføre dem. Det ser altså ut til at idrett gjør mange jenter til individualister, eller iallfall trekker dem i den retningen. For gutter er kanskje idrett ofte en del av ytre forventninger i forbindelse med mannsrollen og kan dermed like gjerne slå ut i konformerende retning som i individualistisk retning.
Fremdeles finnes det idretter som oppfattes som maskuline, nemlig de idrettene som regnes som spesielt tøffe i form av mange konfrontasjoner med fysisk kontakt, eller som krever mye styrke eller medfører utvikling av stor eller synlig muskulatur. Kvinner som prøver å "trenge seg inn" og drive slike idretter, risikerer å bli kalt ufeminine eller maskuline. Men hva som regnes som maskulint og feminint varierer mye med tid og sted. Det er ikke mange år siden fotball og håndball ble regnet som maskuline idretter, men idag er det mange nordmenn som er stolte av håndball- og fotballjentene. Dette er nok et eksempel på at femininitet og maskulinitet er variable - for ikke å si flyktige - størrelser, til tross for at kjønnsfundamentalister hevder at de er konstante og naturgitte.
Idag eksisterer det dels et motsetningsforhold og dels et fravær av kommunikasjon/diskusjon mellom feminister og liberalister. Mange liberalister gir inntrykk av å oppfatte feminister som sytende kollektivister som vil bruke staten som en storesøster som skal tvinge gjennom alle slags ufriheter. De er tilsynelatende blinde både for individualistisk feminisme, og for den høyst reelle ufriheten som kjønnsfundamentalismen står for, og de store gevinstene som en individualistisk feminisme kan gi både kvinner og menn. Mange feminister på den annen side, ser ut til å oppfatte liberalister som rabiate tullinger som bare er opptatt av penger og asosial livsstil. De er tilsynelatende blinde for at liberalismen kan åpne for holdninger og en rekke ikke-statlige virkemidler for å oppnå feministiske målsetninger om økt frihet og respekt for kvinner som individer.
Det er nok ikke uten grunn at liberalister har et image-problem blant feminister - selv blant frihetlige individualistisk orienterte kvinner. Situasjonen blir dessverre ikke bedre når vi ser på de to personene som er de mest kjente kvinnelige eksponentene for liberalisme: nemlig Ayn Rand og Camille Paglia.
Rands romaner inneholder intellektuelt sterke og selvstendige kvinner. Dessverre finnes det også enkelte elementer av kjønnsrolle-kollektivisme i Rands tenkning og forfatterskap. Rand hadde som mål for sitt forfatterskap å fremstille Man the Hero. Så lykkes hun da også med å fremstille den heroiske mannen. For Rand er maskulinitet det å være verdig den høyest mulige og mest intense beundring (hero worship). Men femininitet er for Rand det å føle og leve - og underkaste seg - en slik beundring. Rand går altså inn for en asymmetri her. Hun sier ikke at maskulinitet i like stor grad er å føle, leve og underkaste seg en slik beundring for en kvinne, og hun sier heller ikke at femininitet i like stor grad er å være verdig en slik beundring. Faktisk er det godt belegg for å hevde at Rand ville avvise et likestilt tillegg av disse to i og for seg opplagte tilføyelsene.
Alle seksuelle scener i Rands romaner beskrives i større eller mindre grad som en form for erobring der mannen tar kvinnen og hun underkaster seg ham. Dominique Francon i Kildens utspring beskrives som å gi inntrykk av at hun er så tynn og fysisk skrøpelig at den som så henne måtte beundre den psykiske styrken som måtte til for å holde den svake kroppen oppreist; Dagny Taggart i Atlas Shrugged beskrives ved en viktig anledning som å se ut som om hun var lenket - "den mest feminine av alle positurer". Videre avviste Rand ideen om en kvinnelig amerikansk president fordi hun mente at en kvinne i presidentrollen ikke kunne ha en mann over seg å se opp til, og dermed ville gjøre psykologisk skade på sin egen femininitet.
Som om ikke dette var nok, finnes det også noen beskrivelser av kraftige - altså fysisk likeverdige med menn - kvinner i Rands romaner og disse er onde og forbryterske (Eve Layton i Kildens utspring, Sonja i We the Living). Videre regnet Rand Jeanne D'Arc som den mest tragiske kvinneskikkelsen i historien - fordi hun måtte påta seg rollen som øverste militære leder, og derved gjøre skade på sin femininitet; og hun fant ideen om matriarki avskyelig (men tydeligvis ikke patriarki tilsvarende avskyelig).
Konklusjonen blir at Rand ville stille seg avvisende til seksuelt likeverd mellom menn og kvinner: mannen må ifølge Rand være høyere oppe slik at kvinnen kan se opp til ham, og seksuelt underkaste seg hans erobring av henne.
Rand mente tydeligvis at disse psykoseksuelle kjønnsrollene aldri kan være like eller gå begge veier i samme grad (og heller ikke skifte frem og tilbake over tid). Og de kan slett ikke være reversert, slik at kvinnen erobrer mannen mens han underkaster seg henne og ser opp til henne. Jeg finner det underlig at et geni som Rand utelukker disse to alternativene og fastholder et så snevert og begrenset syn på kjønnsroller. Rand nådde sitt mål om å fremstille og beskrive den heroiske mannen, men nå er det på tide å gå et skritt eller to videre mot målet å fremstille og beskrive den heroiske kvinnen.
Enkelte andre Objektivister prøver å forsvare Rands syn på psykoseksuelle kjønnsroller ut fra påstander om anatomi og fysiologi. (Forhåpentligvis blir ikke den følgende diskusjonen oppfattet som altfor ufin, men lesere med svake hjerter bør kanskje ta en pause).
Ifølge disse Objektivistene er penis et instrument med innebygget seksuell dominans, slik at ethvert samleie må tolkes som en penetrering, der mannen aktivt trenger seg inn i den passive kvinnen. Ifølge dette synet er ethvert samleie mellom en kvinne og en mann et tilfelle av mannlig dominans, selv om det skulle være en 2 m høy 100 kilos kvinne som løfter opp eller ligger oppå en 1.60 m høy 50-kilos mann. At et samleie like gjerne kan tolkes som en aktiv sluking av en passiv penis (for dem som insisterer på psykoanatomiske fortolkninger eller hva i all verden man nå skal kalle det), eller at dominans-tolkningen kanskje muligens kan ha mer å gjøre med hva de to personene faktisk foretar seg og hvilke holdninger og opplevelser de har enn med deres anatomi, ser ikke ut til å bli oppfattet som en mulighet.
Dette bisarre synet på psykoseksuelle kjønnsroller bringer tankene hen til Freuds patetiske ide om penismisunnelse - noe han mente alle kvinner led av. Ideen om penis som et dominans-instrument som er nødvendig for å kunne være den aktive part ser ut til å være en perfekt rasjonalisering for penismisunnelse. Hvis man må ha en penis for å kunne være et aktivt handlende subjekt og erobrer/forfører, så må det jo være helt rasjonelt å ønske seg en? Men vent litt, hva om man istedet ønsker å bli forført eller erobret? Ja, da må det bli vagina-misunnelse isteden, men da brøt visst systemet sammen. Rabiat absurd er nok en mild karakteristikk av de psykoanatomiske teoriene.
Men det skulle iallfall være klart hvorfor Rand har et image-problem i forhold til individualistiske feminister, som ønsker frihet fra kjønnsroller og likestilthet i valg på alle områder.
Det blir ikke bedre når vi ser på Camille Paglia. Paglia sammenlignes ofte med Rand, da hun oppfattes som like kontroversiell, temperamentsfull, fritt-talende og liberalistisk som Rand var. Dessuten gjør hun uventede og interessante sammenkoblinger av ulike ideer og fenomener (i likhet med Rand) og er opptatt av oversikt og helhet heller enn isolerte detaljspørsmål, også i likhet med Rand. Imidlertid er det store forskjeller mellom dem. Paglia er katolikk, mens Rand er ateist. Paglia er inspirert av Nietzsches dionysiske sider og har en ustrukturert heraklitisk metafysikk, i skarp motsetning til Rands strukturerte apollinske og aristotelisk-inspirerte metafysikk. Paglia har blitt beskrevet som Rand på LSD.
Når det gjelder kjønnsroller er Paglia rendyrket biologisk determinist og kjønnsfundamentalist. Hun har dessuten et mye dårligere menneskesyn enn Rand: ifølge Paglia er alle menn fullstendig i sine hormoners vold, og vil derfor voldta enhver kvinne dersom de gis anledning til det. Kvinnene må bare leve med dette, innrette seg etter det og passe på. Videre er all kreativ og strukturert menneskelig virksomhet et opprør mot naturen, og det er menn som står for dette opprøret fordi de må prøve å frigjøre seg fra selveste urnaturens ytterste kaoskraft, nemlig sin mor, og derfor er kvinner og menn forskjellige til evig tid. Denne redegjørelsen gir kanskje inntrykk av å være en parodi, men jeg forsikrer at det er umulig å parodiere Paglias syn på kjønnsroller.
Også Paglia gir liberalismen et image-problem i forhold til individualistiske feminister.
I denne artikkelen har jeg antydet at feminisme omfatter mye forskjellig, og at mange typer av individualistisk feminisme er på fremmarsj. Dette faller sammen med en almen trend i retning av større likeverd og frihet, der kjønnsfundamentalismen og kjønnsrollekollektivistene er på vikende front. Liberalister bør være klar over disse trendene, støtte dem, og søke kontakt og samarbeid med individualistiske feminister. I dette arbeidet trenger liberalismen å jobbe med sitt image-problem i forhold til kvinner og feminisme.
Amazonegruppa:
https://home.nuug.no/~thomas/lister/ag.html
Androgyny and Gender Dialectics:
https://home.nuug.no/~thomas/gnd/androgyny.html
Association of Libertarian Feminists:
https://www.alf.org/
diskurs guide til feminisme og kjønnsrelaterte pekere:
https://www.stud.ntnu.no/studorg/diskurs/feminism.html
Feminist Interpretations of Ayn Rand:
https://www.nyu.edu/projects/sciabarra/femstart.htm
Amazone-tolkninger:
https://home.nuug.no/~thomas/fri/amazone-tolkninger.html
Jakten på gudinnen:
https://home.nuug.no/~thomas/fri/gudinnejakt.html
Post-Objectivist Culture:
https://home.nuug.no/~thomas/po/articles.html
Randiansk Forum:
https://home.sol.no/~frihet/aynrand/
Resources for Independent Thinking:
https://www.rit.org/
soc.feminism FAQs (mye nyttig info):
https://www.io.com/~tittle/feminism/
Svein Olav Nybergs Strong Women page:
https://come.to/strongwomen
Dette dokumentets adresse:
https://home.nuug.no/~thomas/fri/feminisme.html
Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no
