ER "JAKTEN PÅ GUDINNEN"
KONSERVATIV ELLER RADIKAL?

Copyright Thomas Gramstad 2001

This work is licensed under a Creative Commons License.

Humanist nr. 2/3 (dobbeltnr.) 1999
(Kommentar til Barbro Svenssons artikkel i Humanist 1 1999)

I sin velskrevne men ensidige artikkel, Myten om matriarkatet, presenterer Barbro Svensson et monolittisk, stereotypt bilde av alle dem som deltar i "jakten på gudinnen". Disse har ifølge Svensson et menneskesyn preget av 1800-tallets essensialistiske kjønnsdualisme, der kvinnen er snill, fredsommelig, og myk mens mannen står for det slemme, aggressive, krigerske og undertrykkende. Dermed står disse for et statisk, ahistorisk og reaksjonært menneskesyn. Mennesker og retninger med slike idéer finnes, og jeg er enig i Svenssons kritikk av dem. Men det er misvisende å beskylde alle som er interessert i idéer om matriarkat, gudinner og amazoner for å ha eller søke bekreftelse for et slikt syn. Allerede ved å lese mellom linjene i Svenssons artikkel kan man slå sprekker i det monolittiske bildet av "gudinne-søkerne". Svensson nevner myter og legender om amazonene som en del av gudinne- og matriarkat-tenkningen. Men amazonene er jo nettopp et eksempel på kvinner som avviker fra tradisjonell kjønnsdualisme ved å ha tilegnet seg og gi uttrykk for "maskuline" egenskaper.

AMAZONENE: STERKE OG RADIKALE KVINNER

Det er usikkert om det noen gang har fantes et Amazonesamfunn, dvs. et samfunn der kvinner har hatt mer eller mindre enerett på å ha politiske og militære stillinger. Derimot finnes det eksempler på kvinnelige krigere i alle samfunn, selv de mest patriarkalske som f.eks. Japan (se f.eks. Women Warriors of Japan, https://www.koryubooks.com/library/wwj1.html). Mangelfulle overlevninger fra tidlige samfunn og problemer med å tolke dem er selvfølgelig et stort problem. Men arkeologi er en vitenskap i sterk utvikling der man stadig gjør nye funn, som f.eks. funnet av skjeletter av kvinnekrigere i Pokrovka i Russland i 1997. Her hører det med til historien at man først trodde at alle kriger-skjelettene var menn, det måtte de jo være siden de var krigere... Dermed er dette også et eksempel på hvordan patriarkalske oppfatninger om kjønnsroller fører til feilslutninger om arkeologisk materiale. Se her for mer opplysninger om de eurasiatiske krigerkvinnene: https://www.archaeology.org/9701/abstracts/sarmatians.html.

Svenssons artikkel slutter nettopp i det den berører det mest interessante spørsmålet: hvorfor er så mange opptatt av "jakten på gudinnen", matriarkater og amazoner? Jeg er helt enig med Svensson i at dette skyldes en interesse for relevans til og legitimering av nåtidige standpunkter mer enn en interesse for fjerne og fremmede samfunn. Jeg er også enig med Svensson i at reorganisering av kjønnsroller i retning av likestilling og respekt for individuell variasjon og frihet både i privatsfæren og på sosiale og institusjonelle nivåer ikke trenger noen begrunnelse i "kontinuitet" eller med henvisning til tidligere samfunn. Likestilling blir ikke mindre riktig og nødvendig fordi om den skulle være en historisk nyhet, snarere tvert om!

JAKTEN PÅ INSPIRASJON

Det jeg derimot savner hos Svensson er en forståelse for hvordan myter og fortellinger om amazoner, gudinner og ikke-patriarkalske samfunn kan være en viktig inspirasjonskilde for mange, både jenter og gutter, kvinner og menn - inspirasjon til å våge litt mer, klare litt til, føle seg litt bedre og litt mindre alene og usynlig i kulturen. Dagens kultur er en blandingskultur som er "postfeministisk" på samme tid som den fortsatt er patriarkalsk. Siden patriarki er basert på kulturell ensretting og opprettholdelse av avmakt hos de fleste, men særlig hos kvinner, så vil en patriarkalsk kultur bli fattig på symboler for og historier om sterke kvinner som lykkes.

Istedet får man historier der sterke kvinner er slemme og blir beseiret av en mannlig helt, og enten gir avkall på sin styrke for å underordne seg helten, eller de blir drevet i eksil eller undergang. Og så har man jo de anemiske og passive snille kvinnene som kun er premier til helten. Denne undertrykkelsen eller fordreiningen av kulturelle uttrykk for styrke hos kvinner og den tilsvarende forherligelsen av pseudo-styrke hos menn (mannlig dominering) skaper et kulturelt vakuum, et fortiet eller tabubelagt savn hos mange. Når det så kommer en kulturell ytring som utgjør et brudd på dette tabuet som ser ut til å kunne oppfylle savnet, så kan dette føre til en eksplosiv popularitet av den aktuelle ytringen. Dette har vi sett f.eks. med actionheltinner og sterke kvinner på film på 80- og 90-tallet (f.eks. karakterer spilt av Sigourney Weaver, Geena Davis, Angela Bassett og Sharon Stone), og med den eksplosive populariteten av TV-serier med heltinner som Xena og agent Scully i X-files. Interessen for amazoner, gudinner og matriarkalske samfunn er et uttrykk for det samme behovet for å komme vekk fra de monotone, fattigslige og repressive kulturelle uttrykksformene som patriarkalske kjønnsroller prøver å sperre oss inne i.

Med andre ord, de fleste som leser Riane Eislers og Merlin Stones bøker søker - og finner - først og fremst inspirasjon til å se bakenfor og bryte ut av disse sperrene i sin egen hverdag. Jeg er derfor helt uenig med Svensson i at disse idéene fungerer passivt og reaksjonært for de fleste som mottar dem. Jeg synes at Svenssons påstand om dette blir en form for skrivebordsteori. For å forstå hvordan idéer påvirker folk er det ikke nok å kjenne til idéene selv, man må også kjenne til konteksten de inngår i - hva de som oppsøker idéene søker å gripe tak i, gi uttrykk for og gi en begrunnelse for. Fortellingene om amazoner, gudinner og ikke-patriarkalske samfunn er derfor laboratorier for forandring. Dette finner vi også i feministisk Fantasy & Science Fiction, hos forfattere som Ursula K. Le Guin, Joanna Russ, Marion Zimmer Bradley, Elizabeth Moon, Mercedes Lackey, Tanith Lee, Anne McCaffrey, James Schmitz og Tamora Pierce. Nevnes bør også den norske forfatteren Ingar Knudtsen, som er aktuell med nyutgivelse av sin Amazone-trilogi (se https://home.nuug.no/~thomas/lister/amazone-trilogi.html). Jeg tror at spesielt fortellinger, myter og idealer om amazoner kan fungere radikalt fornyende og inspirerende i forhold til å bryte ut av kjønnsroller, slik f.eks. Amazonegruppa går inn for (se https://spirituellkultur.org/amazonene).

Et klassisk eksempel på problemstillingen om forholdet mellom idéers interne logikk og konteksten de virker innenfor er begrepet om psykologisk androgyni. Begrepet ble innført for å overvinne dikotomien maskulin-feminin og åpner for at en person kan være begge deler på en gang, altså både maskulin og feminin. På den måten ble maskulinitet og femininitet ikke lenger to motsatte poler, men to uavhengige dimensjoner, som kunne kombineres på ulike måter. Dermed har man på en måte overvunnet dikotomien maskulin-feminin. Eller har man det? Kritikk av androgyni-begrepet påpeker at det er basert på og dermed fortsatt gjenskaper kategoriene maskulin og feminin. Istedet bør man forkaste inndelingen maskulin-feminin og dermed også androgyni og kun snakke om menneskelige egenskaper som kan kombineres på alle tenkelige måter og styrkeforhold ut fra individuelle disposisjoner og preferanser. Poenget er da ikke å reparere eller sy sammen splittelsen maskulin-feminin (slik androgyni gjør), men å la være å splitte opp i utgangspunktet. Dermed kommer androgyni i konflikt med det å ikke splitte opp, og kan dermed sies å fungere "statisk og reaksjonært". En slik kritikk er nok gyldig, men blir igjen litt for skrivebordspreget. I den virkelige verden fortsetter folk flest å bruke kategoriene feminin og maskulin, og i den sammenhengen fungerer kategorien androgyn som en umiddelbar måte å dekonstruere kjønnsdualisme på. Man kan da være både feminin og maskulin om man vil, og dessuten finnes det mange femininiteter og maskuliniteter og androgynier. Noe f.eks. Sandra Bem var tidlig ute med dokumentasjon av i sine arbeider og tester om psykologisk androgyni fra 70-tallet og utover (ref. https://en.wikipedia.org/wiki/Bem_Sex-Role_Inventory), og de kan kombineres på kryss og tvers.

SEKULÆR PAGANISME

Et annet poeng som bør nevnes i livssynshumanistisk sammenheng, er at "Jakten på gudinnen" og matriarkater ikke nødvendigvis har noen sammenheng med religiøs tro på overnaturlige vesener, slik vi kjenner den fra patriarkalske, dualistiske religioner som kristendom, islam og jødedom. Den kan i større grad forbindes med gjenoppblomstringen av hedenske (paganistiske) religionsformer, der vekten legges på estetiske og kunstneriske uttrykk, sosiale ritualer og kulturell praksis, selvutvikling og livsutfoldelse (i motsetning til tro, dogmer, kirkelige maktstrukturer, livsfiendtlig hinsidighet o.l.). En slik "sekulær paganisme", om den kan kalles det, burde være av interesse for livssynshumanister. Når man da snakker om gudinner og guder blir det mer som konkrete uttrykk for eller illustrasjoner av egenskaper eller karaktertrekk man har et aktivt forhold til og søker å videreutvikle, omtrent på samme måte som forholdet til litterære karakterer i ens favorittverker (og med en sosial ramme rundt). En sekulær-paganistisk artikkel som jeg synes gir en god oppsummering er Eric Raymonds Dancing With The Gods, se https://www.catb.org/esr/writings/dancing.html.

Jeg har inntrykk av at feministisk spiritualitet ofte fungerer på tilsvarende måte, og da blir "Jakten etter gudinnen" noe som dreier seg om grunnleggende etiske og estetiske anliggender og empowerment (som vel kan oversettes til "selvrealisering i en sosial sammenheng"). Det ville da være meningsløst å søke gudinner og guder utenfor seg selv og menneskelige sammenhenger, i form av overnaturlige vesener. Dermed får man heller ikke den fremmedgjøringen av det gode fra mennesket som vanligvis er assosiert med religion og tro (altså at det gode er en del av guden, mens mennesket er syndig, usselt og mindreverdig).

Den samlingen av idéer, og evt. sosiale bevegelsen (om den kan kalles det), som kan assosieres med uttrykket "Jakten på gudinnen" og beslektede fenomener som amazoner og ikke-patriarkalske samfunnsformer er altså mye mer variert og mangfoldig enn det Svensson gir rom for. Den omfatter riktignok også visse idéer som kan bekrefte statisk og essensialistisk kjønnsdualisme, men også idéer og idealer som bryter radikalt med slike tradisjonelle idéer og forestillinger om kjønn. Dette minner faktisk om mangfoldet vi finner innen feminismen, f.eks. motsetningene mellom særartsfeminisme og likhetsfeminisme. Svenssons kritikk og beskrivelse av "jakten på gudinnen" ville ligne på en tilsvarende kritikk av feminismen gitt et premiss om at feminisme = særartsfeminisme. Men begge tilfeller ville være eksempler på å male med altfor bred kost ved å selektivt utelukke positive deler av begrepet, slik at kun de negative delene av begrepet, de man kritiserer, skal assosieres med det. Men det må være mulig å føre en slik kritikk av negative aspekter uten å benekte de positive. Da kan vi komme til å oppdage at amazonene og gudinnene kan bidra til å avkjønne og omkjønne tilværelsen og kulturen på mange nye og uventede måter som kan bidra til å legge premisser for et samfunn som gir større handlingsrom for kreativitet, frihet og solidaritet.