KAPITTEL 3

Datateknologi og kulturell endring:
Mot et nettsamfunn?

Det jeg skal ta opp i dette kapittel, kan uttrykkes ved følgende spissformuleringer:

  1. Den medie- og datateknologiske utviklingen fremmer fremvekst av informasjons- og planleggingsnettverk, som medfører formell og materiell desentralisering, men som også vil kunne fremme gjennomslagskraften til en symbolelite.
  2. Vi kan vente oss stadig mer utstrakt bruk av koblede dataregistre via personnummer-opplysninger i den offentlige forvaltning. Dette kan gjøres oss til gjennomlyste gjenstander -- hvis ikke samfunnsplanleggere og andre med sterke interesser i slike koblinger kan gis en alternativ koblingsmåte. (Én slik måte blir foreslått.)
  3. Ved siden av at den datatekniske utviklingen gir grobunn for nettverksdannelser, skjer det samtidig verdiforskyvninger blant folk flest som også gir grobunn for nettverk. Dette tyder på at vi er inne i en periode der det etablerte organisasjonssamfunn må vike noe av sin plass for et gryende nettsamfunn.

Psykologen Maslow skal en gang ha sagt at for en person som er utstyrt med hammer, ser hele verden ut som en spiker. For dem som er utstyrt med materielle og økonomiske briller, må selvsagt datateknologi og alt annet som har med sinn og samfunn å gjøre, bli et spørsmål om materielle og øknomiske forhold.

Historiske glimt

Selvsagt går det an å se på datateknologi som en utvidelse av vårt produksjonsmateriell, av våre redskaper -- slik stenøksen i sin tid var en forlengelse av menneskets hånd. Men datateknologi er også en forlengelse av menneskets ånd.

Oppdagelsen av fysiske redskaper innebar sprang i menneskehetens utvikling. Men ikke mindre var sprangene forubndet med å risse kart i sanden over terrenget eller symbolisere jaktbyttet på huleveggen. Kartrissingen, hulemaleriet, språket tillater danning av og uttrykk for menneskets symbolske meningsfelt. Dette er refleksjonsmidler -- til forskjell fra organisasjonsmidler, for eksempel hvordan jakten blir planlagt og ordnet, og produksjonsmidler av fysisk art, for eksempel jaktredskapene.

Historien om mennesket har vist mange slags kvalitative sprang når det gjelder både produksjons-, refleksjons- og organisasjonsmidler. Det vil si midler til å gripe med, begripe og foregripe med, og ordne seg med. Et slikt sprang skjedde da han plukket opp en sten og gjorde jaktredskap av den, et annet da hun mistet et kjøttstykke i glørne og begynte å bruke ilden som grill. Det er sprang i mateiellfeltet. I hulen skjer det også noe annet epokegjørende da de begge begynner å foregripe eller etterligne jakthandlingen med å fremstille jakten og jaktofferet symbolsk på huleveggen. Dette er sprang i meningsfeltet. Symbolmidler til å begripe og foregripe med førte mennesket inn i undrenes verden: Takket være symbolene, kunne religionen senre få førsterett på undere. Dette bygger grunnlag for organisasjoner med en forbausende stabilitet. Oraklet i Delfi bestod så å si uforandret som en viktig organisasjon og institusjon i det greske samfunn i 1000 år. Tre hundre år før Delfi-kulturen gikk i oppløsning, skulle kimen gjennom Kristi fødsel bli lagt til verdens største organisasjon -- den katolske kirke. I begge tilfeller dreier det seg om ytterst stabile organisasjonsformer i strukturfeltet, som har sin forankring i meningsfeltet. For de industrielle organisasjonsformer er forholdet anderledes. Riktignok bidrar den protestantiske etikk til utvikling av slike organisasjonsformer (her tror jeg Max Weber har rett). Men viktig er samtidig de kvalitative sprang i materiellfeltet. Dampmaskinen og spinnemaskinen kommer. Grunnlaget legges for at vi til og med skulle arbeide i takt. I den industrielle revolusjonens kjølvann liggr det også kimer til datateknologien.

På midten av 1800-tallet bakser London-mannen Babbage med utkast til sin analytiske maskin, oppmuntret av lady Ada Lovelace, en fremsynt kvinne som foregriper begreper om dataprogrammering (og idag har et avansert dataspråk oppkalt etter seg). Joseph Jacquard bruker allerede i 1801 det første kjente hullkortet i operasjonen med å kontrollere vevemaskiner, selv om det skulle gå 90 år før hullkortet ble tatt i bruk for å analysere forhold mellom tallverdier (Herman Hollerith i USA 1889), og ytterligere 40 år før den elektroniske datamaskinen var et realisert faktum. Men hvor stort er spranget?

La meg beskrive en liten brikke på 10×13 come. Et veldig antall bitte små pregede symboler er preget inn i materialet, i det vi kaller «hardware», mens innholdet er en sykdomsdiagnose, og en konsekvensanalyse av en militær ekspedisjon.

Denne brikken har intet med moderne mikroprosessorer å gjøre. Eller har den det -- til tross for at den er nesten 4000 år gammel? Den er datert en gang omkring det 18. hundreår før Kristi fødsel. Den stammer fra Syd-Babylonia. Tegnene er risset inn og bygget opp så å si av én grunnform som stort sett kunne varieres i tre forskjellige retninger. Denne kileskriften tillot altså én slags mikroutgave -- risset inn i leire eller innskrevet i sten eller metall i ganske små symboler. Dermed inneholder denne lille brikken en hel avhandling. Skriftstykket henger bak glass i British Museum. Riktignok bygget forutsigelsene på dette skriftstykket på det mønster som olje lager i vann. Men de var sikkert autoritative nok fremsatt og mottatt med ærefrykt.

Figur 3/1. Her er et annet eksempel på et babylonsk kileskrift-stykke, som forutsier at Jupiter og Saturn ville stå tett sammen år 7 f.Kr. (fra R. Brahde, Astronomi og observatør, Verdens Gang, 23 des 1980, s 9).

Nå kan man spørre: Er spranget så stort fra et slikt gammelbabylonsk skriftstykke til en mikroprosessor-basert utskrift? Den første bygger på en grunnform som tillater tre tilstander (kilene kan peke i tre retnigner). Den andre baseres på to tilstander (ut fra et binært prinsipp).

På mange måter er mikroprosessoren, for eksempel brukt i tekstbehandling, for en avansert blyant å regne. Nylig ble det presentert i et amerikansk datablad (BYTE, april 1982) det aller siste når det gjelder et elastisk ordbehandlingssystm. Det kunne dekke de fleste behov og unngå ødelagte minneplater, slettede lagre, og mange hardwareproblemer forøvrig. Systemet består av blyant, blyantspisser, saks og lim! Forskjellig teknikk i materialfeltet, men med mulighet for uttrykk for samme slags meningsinnhold i symbolfeltet. Også samme slags organisasjonsformer kan bygge seg opp rundt steder der slike symbolske meddelelser -- selv om det i tid kan skille tusenvis av år. I så måte har jeg sammenlignet et EDB-senter fra 1970-tallet med Oraklet i Delfi fra oldtiden. I begge tilfelle ble det bygget kostbare bygg rundt «sentralenheten» -- elektronisk i det ene tilfellet, et tempelbygg rundt hulen ned til guden Apollon i det andre. Det dannes et sentrum med det aller helligste innerst og brukerne ytterest i periferien. Over templet til Apollons ære hang skiltet «Ingen adgang for dem med urene hender». I begynnelsen ble betaling gitt i form av offergaverf, senere ved et fast minstehonorar. De som hadde hast med å få veiledning, måtte betale mer. Innviklede ritualer knyttet seg til privat konsultasjoner. Pythia kunne også gi svar på oppsamlede spørsmål. Hun hadde et lager av sorte og hvite bønner som kunne brukes ved slike anledninger. Et bysamfunn måtte betale 11 ganger så mye som en enkeltperson. For de fattige ble det gitt et massetilbud en gang i året: Oraklet satt på tempeltrappen og svarte på spørsmål. Det kostet ikke noe.

Den mellompersonlige klangbunn og datanett

I dagens samfunn kan vi gå inn på et bibliotek og få hjelp til å finne frem til skrifter og bøker som er lagret der uten at det koster oss noe. Dessuten gis det alt 1000 «elektroniske biblioteker» som en kan skaffe seg tilgang til fra egen personlig datamaskin mot betaling. Over fjernsynsskjermen i hjemmet vårt kan vi få kjøpt tilgang til opplysninger fra slike tjenester som Prestel i Storbritannia, Computerservice i Ohia, The Source i Virginia, USA, og søke oss frem til svar på spørsmål om hva vi skal gjøre hvis vi har fått kokende vann over armen, på spørsmål om idrettsrekorder, teaterbegivenheter, etc.

Det skjer en gradvis spredning av personlige datamaskiner, som den enkelte kan bruke til å holde orden på og behandle opplysninger. De kan koste mindre enn en vaskemaskin, og brukes til de forskjelligste informasjonsoppgaver. De er stadig rimeligere i pris, stadig større kapasitet, stadig mindre i størrelse. Noen har sammenlignet den datateknologiske utviklingen i så måte med bilens utvikling. Skulle bilen ha holdt følge, ville vi idag allerede (1979) kunne fått kjøpt en Rolls Royce til en 13-14 kroner, med kraft nok til å drive verdens største passasjerskip. Kunne størrelsen sammenlignes, kunne et dusin slike biler fått plass på et knappenålshode (Evans, 1979).

Bilen er eksempel på ressurser som i begynnelsen forbeholdes de få, men som etterhvert blir spredd til folk flest. Skrive- og lesekunsten er et annet eksempel. I begynnelsen heftet det seg mystikk og magi til skrivekunsten. Den ga penger og privilegier til de skriftlærde. Etterhvert spredde lese- og skriveferdigheten seg. Det økte gjennomslagskraften til dem som kunne legge frem og få spredd sine bærekraftige idéer takket være boktrykkerkunstens bidrag. Men slik spredning av idéer forutsetter gjerne et samspill mellom formidlingskanaler og mellompersonlige nettverk. Allerede ved inngangen til vårt århundre pekte en fransk sosiolog, Tarde, på hvordan massemedia uten tilknytning til prat folk imellom var som strengeinstrumenter uten klangbunn.

Her er det at den datateknologiske utviklingen bidrar med noe nytt: Dannelse av databaserte nettverk -- gjerne knyttet til store sentralsteder, men der det også er fordelt databehandlingskapasitet på de enkelte punkter (noder) i nettverket. Databehandlingsenheter av «mini» (mellomstor) og «mikro»-størrelse legger grunnlag for en flora av lokale brukerpunkter, med minne og behandlingskapasitet som utfyller kapasiteten på sentralstedet. Hver bruker har sin personlige datamaskin, med kapasitet for egne lokale behov, og er dessuten knyttet sammen i nett med andre brukere og til visse fellesressurser. Kontakten kan blant annet skje over skjerm, med svært detaljert rastergrafisk oppløsning og kommunikasjon med felt-inndelte bilder. Dermed erstattes den noe pyramidale organisasjonen (med ett sterkt sentralsted) av en mer nettpreget organisasjon (med mange lokalsteder).

Mediegapet

Enkelte ser det slik at spredning a «data-intelligens» og distribuerte nettverk, vil kunne føre til en gradvis oppløsning av styrte informasjonsstrømmer i organisasjon og samfunn. De viser til hvordan telefonen bidro til dette. Når mer enn 20% av en befolkning får telefon, blir det vanskelig å opprettholde en sentralistisk kontroll i et autokratisk eller byråkratisk samfunn (Evans, 1979, s. 209). Det re blitt meg fortalt at i Moskva kan folk flest ikke få tilgang til telefonkatalog; det regnes for klassifisert informasjon, forbeholdt de få. Uansett riktigheten i dette, er telefonen et godt eksmepel på et middel til å danne og opprettholde nettverk folk imellom gjennom «munn-til-munn»-metoden. Sammen med ansikt-til-ansikt-kontakten utgjør det grobunnen for mellompersonlig påvirkning og informasjonsutveksling. Her dreier det seg om personlige differensierte budskap til en liten krets personer, og som raskt når frem til dem -- til forskjell fra formelle kanaler, der budskapene er mer standardiserte, når frem til et stort antall og som fordrer mer tid.

Figur 3/2. Fordeling av kontakt- og formidlingsformer i en japansk rapport ut fra kontakttid og antall personer nådd. Her avtegner seg et «mediegap». Vil elektronisk baserte nettverk komme til å fylle noe av dette tomrommet -- med toveiskontakt og differensiert innhold? (Etter Jipdec Report, no 35. 1978, s 31.)

Mellom den personlige nærkontakten på den ene side og medieformidlingen på den andre, har det inntil nå nærmest vært et «mediegap» eller tomt område som ikke fylles av tradisjonelle kanaler. Dette er delvis illustret i en japansk rapport[1], der de forskjellige kontakt- og formidlingsformer ble klassifisert ut fra hvor mange personer som ble nådd, og hvor raskt det skjedde (sml. figur 3/2). Her kommer ikke frem hva jeg anser forå være en tredje sentral dimensjon i det jeg kaller «mediegapet»: Muligheten for differensiert toveiskontakt i noe større nettverk -- slik lastebilsjåfører eller fiskere kan holde kontakten med hverandre over radio om trafikk-kork eller fangstmuligheter. Det meldietomrommet som avtegner seg i den japanske rapporten, er kanskje allerede på vei til å fylles. I hvert fall legger den medietekniske og elektroniske utviklingen grunnlaget for det. Brukerne av databaserte informasjonsnettverk kan stå i tverrkontakt med hverandre. Det kan også legge igjen meldinger som de andre plukker opp når det passer dem. Lokale kabelbaserte nett for toveis-kontakten mellom mange vokser frem. Nær- og lokalradio lar stoff komme raskere på luften til færre, og med lokale lyttere som lettere slipper til som deltagere.

Dette er en utvikling som åpner for informasjonsmessig mangfold og desnetraliserte former for informasjonsutveksling. Dette blir former for kontaktnettverk og tverrkontakt som kan ligne på det som skjedde ved vannposten, på torvet, i forsamlingslokalet i bygda. Men det er den forskjell at nettverkene også er åpne for informasjonstilbud fra verden utenfor.

Enkelte har stilt opp dette som et alternativt bilde til bildet av informasjonsstrømmer ovenfra og ned gjennom en maktpyramide der hensikten er å opprettholde kontrollen til dem på toppen. Det alternative bildet der informasjon fritt kan søkes, sendes og brukes av alle, gir grunnlag for forderling av innflytelse. Det gir grunnlag for samtale, ytringer av meninger og motmeninger, for fri meningsdannelse (sml. Berrefjord, 1979, s 22).

Delvis kan nok dette være riktig. Dannelsen av nettverk innebærer at vi beveger oss vekk fra hierarkisk oppbyggede strukturer, der noen sitter på toppen med formell og materiell kontroll, til mulighet for horisontale forhold. Men dannelse av nettverk er samtidig en forutsetningn for at virkelighetsdefinisjoner til de få blir effektivt forplantet blant de mange. Det var nettverkene som bandt det tradisjonelle bygdesamfunn sammen slik at følelsesfylt og allsidig kontakt kunne opprettholdes. Men de bidro også til at virkeligheten for samfunnet ble definert på samme måte av medlemmene. Meningsavvik ble ikke tolerert; avvikeren måtte flytte eller vende seg til å tale og tenke som de andre.

Sosiale nettverk bidrar til å lukke medlemmene av nettet inn i et meningsfellesskap; jo mer kaotisk og truende omverdenen kan virke, jo større betydning får meningsfellesskapet som grunnlag for tolkningen av omverdenen. Det går an å se på enhver sosial gruppe, ethvert sosialt system, som først og fremst et meningsbehandlende system som tilbakefører verdens overveldende kompleksitet til en ordnet meningsfylde (sml, Luhmann, 1976). Meningsfellesskapet i et sosialt system opprettholdes gjennom samhandlingsnettverket som binder deltagerne sammen.

Et spørsmål som melder seg i forbindelse med elektronisk baserte nettverk er dette: Kommer informasjonsmangfoldet til å åpne for meningsmangfold eller dialog -- eller legges tvert imot forholdene til rette for meningsmonopol, der media som når mange raskt får samvirke med nettverk som binder få tett sammen?

De som tror at det å åpne for informasjonsstrømmer i alle retninger, og åpne for deltagelse og representasjon nødvendigvis betyr større innflytelsesutjevning, og grunnlag for skikkelig dialog på fleres premisser enn bare den ene part, glemmer noe helt fundamentalt i sin tankegang om informasjon: Det er ikke informasjonstilbud og informasjonskanaler og informasjonsmengde i seg selv som blir avgjørende i slike sammenhenger. Det er hva slags filtre og modeller som blir brukt til å sile, behandle, organisere og utnytte informasjonen, og på hvilke premisser disse modellene er utviklet.

Informasjonstilbud er nyttige bare i den grad det foreligger modellkapasitet for å sile, ordne og utnytte det som tilbys. For folk som har slike ressurser, kan øket informasjonsflom bety øket kontroll -- ikke bare over egen situasjon, men også over andres -- ikke i kraft av de data som tilstrømmer, men i kraft av at de kan settes inn i en sammenheng.

Vi er alle utstyrt med mentale redskaper for å sile ut, avskalle, søke etter, ordne og holde styr på informasjonstilbud. Slike mentale silings- og ordningsredskaper kan gjerne kalles for modeller. I 1972 innførte jeg et skille mellom modellsterke og modellsvake aktører, i forhold til et bestemt saksområde. Det skiller mellom folk som har velutviklede forestillinger eller mentale modeller av saksområdet og folk som ikke har det. Dette skillet er altså relativt til hva saken gjelder og kan variere fra saksområde til saksområde. For de modellsterke (eller modellrike) betyr øket informasjonsflom at de blir enda sterkere; for de modellsvake (eller modellfattige) kan det derimot bli en belastning, ja, endog en overbelastning. Den modellsterke stuper gjerne villig ut i informasjonsflommen, deltar i informasjonsåpne sammenhenger og kommer styrket ut gjennom sin aktive utvelging takket være sine mentale ordnings- og silingsredskaper.

Den modellsvake kan forsøke å vike unna, lukke øynene, ører og sinn for den stadig økende informasjonsflommen, søker å skjerme seg mer ved å trekke hetten ned over hodet. Den modellsvake kan også bli mer og mer avhengig av den modellsterke med å få hjelp til å tolke og gi mening til informasjonstilbud som likevel trenger igjennom skjermingen. Jo rikere informasjonstilbud og jo større informasjonsmangfold, jo sterkere blir kanskje behovet hos mange for en enkel, «sterk og trygg sannhet». Dermed kan informasjonsnett øke gjennomslagskraften til dem som har slike tilbud å komme med. Deler av våre reaksjoner på slike tilbud blir bestemt av forskjeller når det gjelder våre mentale modeller, våre skjema for å ordne og behandle informasjonstilbud, og av den mellompersonlige kontakten som vil deltar i og som gir oss tolkningsnøkler. Upersonlig informasjonstilbud gjennom formelle kanaler får mening mot en mellompersonlig klangbunn. Jeg har ved flere anledninger -- gjennom empiriske undersøkelser og datasimulering funnet ut at den mellompersonlige klangbunnen, praten folk i mellom, danner vern mot kortsiktige forsøk på manipulering av holdninger og meninger gjennom massemedia[2]. Forsøk på påvirkning av meninger gjennom massemedia, når det kanskje er grobunn for mening som trekker i motsatt retning blant folk, kan aktivisere, men ikke dirigere meningsbrytningene. Men med datakulturen kan kanskje dette meningsvernet som mellompersonlig prat representerer, bli svekket.

Datakulturen

Jeg har innført begrepet om datakultur (eller computer-kultur) for å trekke oppmerksomheten vekk fra ensidig opptatthet av håndfaste og materielle sider ved datateknologi, for eksempel det siste og nyeste med hensyn til behandlingskapasitet, maskinvare, programvare-, lagrings- og overføringskapasitet, osv, og ferske tall og uttrykk for forventninger om virkninger på arbeidsformer, arbeidsplasser og sysselsetting. Dette er viktige sider til å ta og føle på. Men det gis også andre sider, som gjerne forblir tildekket av et teknisk og økonomisk språk og en ensidig innsikting på tekniske kvalifikasjoner. Det gjelder for eksempel en offentlig utredning om sysselsetting og økonomi i 1980-årene med vekt på datateknologisk utvikling (NOU 1980:33). Riktignok vises det her til sosiologer, som Hennestad og Sørby (1977) som delvis bygger på min modellmaktteori, og til den tyske sosiologen Mendner (1976) som retter oppmerksomhet på tiltagende forskjeller i kvalifikasjoner på topp og bunn i organisasjonen i forbindelse med datateknikk (s. 35-36). Men spørsmål om kultur- og meningssider, og muligheter for at innflytelsesforskjeller kan øke gjennom kunnskapsformidling i slike sammenhenger, blir ikke stilt. Databasert informasjonsteknologi blir for eksempel behandlet ved hjelp av begreper om fem nivåer (fig 3/3).

Figur 3/3. (Fra NOU 1980:33, s 22)

  1. Kretsbrikker, dvs. mikroprosessorer og lagringsbrikker.
  2. Maskinvare, bestående av komponenter for databehandling, datalagring, dataoverføring og kommunikasjon med brukere samt fysisk sammenkobling av disse.
  3. Programvare, dvs. programmering av utstyret på nivå 2 til å utføre ønskede operasjoner.
  4. Funksjonell integrasjon. Her knyttes forbindelsen mellom databehandling og den prosessen der data oppstår og skal brukes. Dette kan være sosiale eller tekniske prosesser.
  5. Sosial integrasjon. Forholdet mellom det teknologiske systemet, spesielt nivå 4 og det sosiale systemet det eksisterer innenfor.
Nivåene 1 til 3 kan vi kalle datateknologi, mens der er den måte den anvendes på som skaper informasjonsteknologien. Figur [...] illustrerer sammenhengen mellom nivåene. (NOU 1980:33, s. 23)

Men hvor blir det av menneske og mening i dette bildet? Her forekommer stikkordet «det sosiale systemet» uten annen forklaring enn at det har noe med samstemthet og samordning (integrasjon) å gjøre. Grovt sagt er et sosialt system, for eksempel en arbeidsgruppe eller bedrift som vi måtte tilhøre, kjennetegnet av nokså regelmessige mønstre for hvordan vi kan samhandle og samvirke med hverandre, med en viss oppgave- og rolle-fordeling, med nokså faste forventninger knyttet til roller, og der deltagerne avgrenser seg i forhold til dem og det som er utenfor systemet. Samordningen angår måtene som vi ordner vårt samvirke og samvær på, og henger nøye sammen med hvordan vi som deltagere definerer og viser til hverandre, vår virkelighet og omverdenen på. Dette har med kulturelt innhold å gjøre, og drøftelser av databasert informasjonsteknologi som overser dette, overser vesentlige sider ved vår sosiale virkelighet. Skulle vi først skille mellom «nivåer» av typen ovenfor, burde vi i tilfelle uttrykkelig tilføy et sjette «nivå»:

  1. Kulturell integrasjon (samordning). Forholdet mellom de forestillinger, verdinormer og symboler som medlemmene av det sosiale system til daglig bruker som regler for å (sam)tale, tolke og (sam)handle og de spesielle modeller, regler og tegn som knytter seg til bruken av databasert informasjonsteknologi (Bråten, 1979).

Det siste er sider som er vanskeligere å få øye på fordi de ikke er håndfaste eller materielle størrelser, selv om de nedfeller seg materielt.

Til ethvert sosialt system -- fra en liten gruppe til et storsamfunn -- hører en spesiell kultur. Med kultur forståes her de forestillinger, verdinormer og symboler som medlemmene i dette sosiale systemet bruker med rammer og regler for å tolke, tale og handle, og som kan gi seg materielle uttrykk, men som ikke er det samme som disse materielle uttrykkene. Det er regler og koder som nye medlemmer må kunne tilegne seg for i det hele tatt å være med på samhandlingen i systemet. Med datakultur forstår jeg da de spesielle symboler, rammer, regler og materielle uttrykk -- fra store datanett til et mikroprosessorstyrt armbåndsur som sier fra om avtaler -- og som knytter seg til spredning og bruk av elektroniske datamaskiner. Begrepet knytter sammen mentale og materielle trekk ved slik bruk og spredning, og fester oppmerksomheten ved muligheten for de nye regler, koder og former for omgang og samhandling som kan oppstå i forbindelse med slik bruk og spredning.

Tar vi for oss kulturen som knytter seg til et tradisjonelt bygdesamfunn, blir vi slått av en rekke trekk som er markert forskjellige fra den kultur som kan knytte seg til en byråkratisk organisasjon i full blomst. Sosiologiens klassikere har innført flere todelte skiller mellom samfunns- og samværsformer. De har på den ene side festet seg ved slike former som er kjennetegnet ved

  • fellesskapspreget og tett samvær
  • som tillater uttrykksfylthet og varme, men også
  • intoleranse og manglende evne til å tåle avvik,
  • ut fra en felles virkelighetsoppfatning,
  • gjerne med liten arbeidsdeling, og
  • der nærkontakten skjer ansikt-til-ansikt.

Dette re kjennetegn som skiller seg fra mer målrettede organisasjosnformer som oppstår gjennom kontraktforhold medlemmene imellom for å oppfylle visse spesifiserte målsetningen, og som fordrer høyere grad av arbeidsdeling:

  • her er menignstoleransen mer utviklet
  • sålenge det ikke går utover effektiviteten av definerte mål-middel-forhold, men også
  • manglende varme og mer utpreget formell fjernkontakt (papir-til-papir; øre-til-øre),
  • med løsere og mer kontraktbestemte former for kontakt, som
  • setter mye av deltagernes menneskelighet i parentes
  • til fordel for formålsrasjonelle hensyn.

Spørsmålet er: Står vi overfor nye samfunns- og samværsformer i og med datakulturen? Den baserer seg på den grunnleggende logikken at det meste av våre meddelelser og meninger kan omsettes og reduseres til digitale former, fanget opp i ytterst store integrerte kretser og låst inn i ørsmå biter og overført via nett med stadig voksende overføringskapasitet og reduserte kostnader. Idag spres tilbud om teledata og tekstfjernsyn, elektronisk post og aviser, personlige datamaskine på arbeidsplass og i hjem. Når alt dette blir fanget inn i store nettverk som fungerer både i arbeidsliv og privatliv, både som kommunikasjonsmidler og underholdningsmidler, er vi kanskje på vei inn i organisasjonsformer som på godt og ondt forbinder noe av av tettheten og nettverkspreget fra det tradisjonelle bygdesamfunnet med den systematiserte og disiplinerte og upersonlige kontakt som kjennetegner den byråkratiske organisasjonen. Datakulturen har kjennetegn som dette:

  • Psevdotette nettverk som er databaserte, som tillater variasjon, men innenfor «samme logikk»,
  • som åpner for både effektivitet og uttrykksfylthet, men er uten varme,
  • som tillater en slags nærkontakt på liksom: du får se og høre, men ikke røre.

Siden kontakt -- ikke bare informasjonsstrømmer i tilknytning til arbeid, men også underholdningsformer -- kan bli bundet til slike databaserte nettverk, passer nok ingen av betegnelsene som Durkheim innførte for forskjellige typer av samhold deltagerne imellom. «Mekanisk solidaritet» kalte han forhold der deltagernes nærmest var trommet sammen av naturlige eller ytre forhold -- som i et tilfluktsrom, mens «organisk solidaritet» navngav former for samvirke der deltagerne ordnet seg og sine innbyrdes bidrag innenfor en målrettet helhet. Kanskje kunne vi tillate oss å antyde en tredje overskridende form. Noe kunstig formulert kunne vi kanskje si at datakulturen

  • åpner for former for psevdobasert fellesskap bygget på elektronisk solidaritet, dvs. de datapregede nettverk som knytter deltagerne sammen, er med på å bestemme samhørighetsfølelse og prege deres samværsformer.

Et lite eksempel fra arbeidsplassen: I det kjente såkalte «Jern- og Metallprosjektet» samarbeidet forskere fra Norsk Regnesentral under ledelse av Kristen Nygaard, med forskjellige «klubber» i jern og metallbedrifter. Her ble datateknologi studert på fagbevegelsens premisser, for eksempel innstallering av dataterminaler på gulvet. Nå viste det seg at den tidligere køen foran verkstedhuset som ble avskaffet, hadde tjent en dobbelt funksjon: Ikke bare fordeling av arbeidsredskaper, men også ved at det tillot kontakt arbeiderne imellom mens de ventet på å få verktøy. Funnet gav grunnlag for begrepet om "tverrkontakt": Det var ingenting iveien for at ikke de installerte dataterminalene også skulle tillate kontakt arbeiderne imellom via terminalene. Kontakten som skjedde ansikt-til-ansikt foran verktøyburet kunne bli erstattet med en kontakt via terminaler, dataelektronisk basert.

I dagliglivet re telefonen et slikt middel til å erstatte ansikt-til-ansikt-kontakten med fjernere former for personlig kontakt. Etterhvert som hjemmene blir noder i store omfattende databaserte elektroniske informasjonsnettverk, ligger det en slags invitasjon til at man ikke lenger behøver å flytte på kroppen sin for å komme i kontakt med andre. Samhold og samvær kan bli elektronisk formidlet og forankret -- selv om det blir psevdoformer for samhold og samvær.

Kan datamangfold gi modellmonopol?

Spørsmålet er om slike omfattende informasjonsnett med noder i hjem, på arbeidsplasser og i det offentlige vil øke eller minske gjennomslagskraften til det jeg kaller "symboleliten". Hit hører de som har kapasitet og mulighet til å få andre til å adoptere sine virkelighetsdefinisjoner, dvs til dem som så å si tar patent på sannheten og får folk til å akseptere denne sannheten. Det kan være kunstnere, forfattere, lærere og forskere, mediefolk, datafolk og andre som har mulgihet for å definere symbolsk den virkelighet vi arbeider, styrer og blir styrt innenfor. De er aktive ved sine virkelighetsfortolkninger, symboler og forståelsesrammer på enge premisser. Gjennomslagskraften til en slik symbolelite kan øke i det databaserte nettsamfunnet. Det gjelder spesielt hvis medlemmer av slike eliter får adgang til sammenkoblede databaser som så å si innebærer gjennomlysning av enkeltmennesker, redusert til databærende gjenstander.

Modellmaktteorien bygger på to enkle postularter om kontroll og samhandling. Det forutsettes at det å ha kontroll over noe forutsetter en modell av det som kontrolleres. Og det forutsettes videre at samhandling mellom to aktører forutsetter at aktørene kan bruke modeller av hverandre til å foregripe og etterligne hverandre. Det gir grunnlaget for deres meningsfellesskap, og at det kan oppstå genuin samhandling der de er i stand til å sørge for at de forstår hverandre gjennom å kunne foregripe hverandres tolkninger. Dette prinsippet stammer fra G. H. Mead's teori for rolletaking innenfor såkalt symbolsk interaksjonisme. Videre innfører teorien et begrep om modellstyrke med referanse til et spesielt saksområde, f eks det som står på styrekarte tfor en styrebehandling, eller på dagsorden for debatten i en forsamling. En aktør, B, er modellsvakere enn en annen aktør, A, dersom alt det B kan forstå, begripe, foregripe, etterligne med sine modeller også kan forståes, begripes og etterlignes ved A's modeller, og det i tillegg er hendelser på kartet eller referentområdet som A kan forstå, begripe og etterligne med sine modeller ut fra sine premisser, og som ikke B har begreper om eller modeller for.

Når modellsvake og modellsterke aktører kobles sammen i et samhandlingsforhold, det kan være i en beslutningssammenhengg, eller i en informasjonssøkersammenheng, f eks i et datanett, vil de modellsvake søke å overta de modellsterkes modeller. Derved kan det synes som om de øker sin kontroll over egen situasjon. Men i den grad dette er modeller utviklet på den annen parts premisser, er det de modellsterkes kontroll som øker. Kontrollen blir maksimal når de modellsterke ikke bare kan bruke sine modeller til å foregripe, etterligne og forstå de andre, men til og med kan foregripe, etterligne og forstå deres forståelse -- siden forståelsen jo skjer i termer av deres egne opprinnelige utviklede modeller.

Jeg har tidligere forutsagt at visse demokratiseringsbestrebelser gjennom øket representasjon og deltagelse i bedriftens styrende organer, ville kunne øke snarere enn å minske innflytelsesgapet under visse betingelser, nettopp fordi disse modellmaktmekanismene kunne komme til å trives under mer informasjonsåpne forutsetninger -- stikk imot hensikten med demokratiseringsbestrebelsene. Senere forskning tyder på at slike mekanismer nok kan ha vært virksomme. Idag forutsier jeg at under visse betingelser vil utviklingen av store datanett kunne styrke gjennomslagskraften til symboleliten og gjøre de modellmektige mektigere. Med utgangspunkt i noen smågruppeforsøk som viste at deltagere med ekspertmakt økte sin innflytelse under samhandling, har Mulder (1971,1976) utviklet en maktdistanseteori, som også tillater forutsigelser om at innflytelsesgap kan øke som resultat av inngrep for å minske det. Men i motsetning til mitt forklaringsprinsippp, som gjelder selv om viljen er god hos begge parter med hensyn til å minske gapet, benytter Mulder seg av et slags vilje-til-makt-prinsipp: De mektige vil søke å bevare eller øke maktavstanden. De avmektige vil søke å minske avstanden. Men deres bestrebelser avtar om gapet blir for stort. Min modellmaktteori utelukker ikke slike tendenser. Men den innebærer at selv når begge parter går inn for å minske avstande, så vil innflytelsesgapet øke takket være en neste utbrytelig logikk, der god vilje ikke strekker til. Dette betyr at uttrykket «kunnskap er makt» slett ikke strekker til. Dersom du får min kunnskap så er det jeg og ikke du blir som mektigere, og som øker kontrollen. Jeg blir istand til ikke bare å forstå deg, men til og med forstå did forståelse. Kontroll av noe forutsetter modeller av det som kontrolleres.

Anlagt på datanett innebærer dette at dataoverflod og datarikdom i seg selv ikke gir hverken innflytelse eller makt. Det kan snarere være en belastning om du er modellfattig og ikke har mønstre for å organisere og filtrere tilbudene. Men er du en modellrik deltager knyttet til et slikt nett kan du ikke bare nyttiggjøre deg datarikdom, men til og med etterhvert få kontroll over andre modellsvakere parter knyttet til samme datanett. I jo større grad nettet og de andre partene adopterer dine modeller, gjennom den informasjonsutveksling som skjer, jo mer kontroll får du over systemet og de andre. Ikke bare øker din forståelse av de andre parter, du kan endog forstå deres forståelse. Siden de har adoptert dine modeller kan du simulere deres simuleringer.

Modellmaktteoriens relevanse for datanett blir dermed tydelig. Datanettet tillater toveis-kommunikasjon og informasjonsåpen utveksling -- i hvert fall i prinsippet. La nå modellsterke og modellsvake aktører være knyttet sammen i et datanett både som brukere og leverandører. Vanligvis hevdes det at man kan skal være varsom med å slippe ut informasjon og ta høy betaling for å levere fra seg data. Men dette gjelder ikke uten videre for brukere av og leverandører til datanett, i hvert fall ikke ut fra tesen om modellmakt. I en slik sammenheng vil den part som stiller opp med de sterkeste modellressurser, og derved med de sterkeste midler tilå behandle, sile, filtrere og ordne data, og samtidig er åpen med hensyn til å levere fra seg informasjon (som på en måte representerer egne modeller og premisser) være den som øker sin innflytelse og tjener mest på informasjonsåpenheten. Også for et datanett gjelder det innflytelsesgapet vil øke, snarere enn å minske, etterhvert som partene er koblet til samme nett, i og med at de modellsvake vil koomme under stadig sterkere kontroll av de modellsterke. Men dette er under forutsetning av at det ikke finnes alternative kilder for modellutvikling på egne premisser for de enkelte deltagere i nettet, og at det ikke er bygget inn måter å oppheve modellmonopol på.

Dersom vi antar at de forskjellige parter koblet til et slikt datanett i begynnelsen er utstyrt med forskjellige «verdensbilder», men samtidig slik at det initielt er både kunnskapskløft og innflytelsesgap, og nettet er lukket så vil det under disse betingelsene med initiell forskjell i modellstyrke, kunne bety at kunnskapskløft øker, innflytelsesgap øker, og variasjonsrikdommen med hensyn til «verdensbilde» minsker i nettet. Gradvis vil ett av bildene kunne bli det dominerende.

Til tross for formell og materiell desentralisering og utvikling av bruker-fordelte nettverk, kan altså tett informasjonsutveksling innenfor nettet gi grunnlag for symbolsk sentralisering: Det danner seg ett sentrum -- ikk epå formelle premisser (fordeling av formell myndighet), ikke på materielle premisser (fordeling av for eksempel økonomiske ressurser), men på symbolske premisser. Symbolske premissleverandører drar grensene for den virkelighet der det formele og materielle blir gitt sin mening og får virke i kraft av denne tildelte meningen.

Planleggingsnett og den ydmyke elite

Men slike databaserte informasjonsnettverk tillater også dannelse av planleggingsnettverk. Tilsynelatende kan dette tillate fordelt innflytelse og deltagelse. Den formelle organisasjon vil etterhvert kunne miste sin hierarkiske -- men ikke nødvendigvis sentralistiske -- karakter som følge av datanettverk. Kan også planleggingsprosesser i samfunnet etterhvert bli forskjøvet fra en planleggingspyramide der hovedplanleggerne sitter på toppen (sml. Planleggingssekretariatet) til mer horisontale planleggingsnett?

En amerikansk science fiction-forfatter, Fred Brown, skriver om da et planleggingsnett skulle åpnes en gang i fremtiden. Menneskene har spredd seg utover stjernetåken og knyttet sammen datamaskiner tilgjengelige for å løse folks problemer i Melkeveien. Generalsekretæren for Forende Melkeveiplaneter får æren av å skru på bryteren, og stille det første spørsmålet. Akkurat da han er i ferd med å spørre «Finnes det en Gud?», blir han plutselig klar over han han holder på å gjøre og kaster seg etter bryteren. Men det er for sent. Et lynnedslag rammer ham og fikserer bryteren for alltid, mens en stemme tordner «Ja, det finnes, nå!»[3]

Dette er en villedende fantasi. Planleggingsnett har allerede vært i bruk. Men de innebærer ikke at man gir seg over til et datasystem. Planleggingsnettverk er lagt opp som et databasert informasjonssystem: