KAPITTEL 1

Datateknologi, dialog og modellmakt*

Går det an å bruke teknikk til å fremme vår egen selvrefleksjon, for eksempel om vårt forhold til datateknologi? Når folk opplever at de blir «forstått» i «samtaler» med dataprogrammer, hva forteller dette om forholdet mellom menneske og maskin? Er det slik Bacon hevdet at kunnskap gir makt til den som tilegner seg den -- eller er det de som har utviklet kunnskapen på sine egne premisser som øker sin kontroll?

Dette er den type spørsmål jeg skal ta opp i det følgende. De angår teknologi -- spesielt datateknologi -- i pedagogisk sammenheng.

Jeg skal først berette litt fra en selvreflektiv studie der videoteknikk ble brukt til å få frem refleksjoner over refleksjoner over diskusjoner gjennom tilbakespillinger av høyere orden. Dernest skal jeg ta for meg et berømt dataprogram, Eliza, som rystet både programbyggeren og andre gjennom de reaksjoner det utløste hos folk som «samtalte» med det. Endelig skal datateknologi og pedagogiske situasjoner bli sett i lys av en teori som jeg la frem for ti år siden. Det er modellmakt-teorien, som har tillatt nokså forbausende konsekvenser og fått en viss empirisk bekreftelse.

Om en selv-reflektiv studie: Har vi egnede begreper?

I 1973 begynte jeg å bruke videotilbakespilling av forløpene som oppgavegrupper hadde vært med på, for å utløse selv-reflektive kommentarer hos deltagerne. Men dette var tilbakespillinger av 1. orden. Det vil si at det eksperimentelle forløp ble tatt opp på bånd, for deretter å bli spilt tilbake. Deltagernes kommetnarer under tilbakespillingen ble så registrert. Senere på 1970-tallet fikk jeg lyst til å prøve tilbakespillinger av høyere orden, og nå ikke begrenset til grupper under kontroll av forsøksleder, men i fiere diskusjonsgrupper som selv styrte tilbakespillingene. Tema for disse diskusjonsgruppene ble formulert som «Mitt datamiljø igår, idag, og imorgen». Det vil si knyttet til deltagernes egne erfaringer og forventninger og satt inn i en tidssammenheng. Deltagerne var både samfunnsforskere og hovedfagsstudenter av begge kjøenn. Deltagerantallet i hver gruppe varierte fra fire til elleve personer. Diskusjonene fant sted i vårt TV-studio. Opptakene fra være samtaler ble lagt på videokassetter. Vi hadde båndspilleren ved vår side. Etterhvert som diskusjonen skred frem, kunne vi spille tilbake til oss selv ikke bare tidligere diskusjoner, men også refleksjoner over refleksjoner over tidligere diskusjoner.

Vi gjorde flere interessante erfaringer. For det første ble det avdekket hvor raskt vi hadde tendens til å pusse på og endre vårt minne av hva vi selv og andre hadde ytret tidligere. Møtet med oss selv på videobåndet kunne nå og da by på overraskelser.

For det andre hendte det tidvis at enkelte av oss nesten ble viklet inn i diskusjoner med seg selv fra forrige gang, og til og med i forventinger om hva som skulle bli ytret neste gang.

For det tredje erfarte vi at tilbakespillinger kunne brukes til å rydde unna det Arne Næss kaller «skinnuenighet». En kunne bli forbannet om det forelå uenighet på grunnlag av misforståelser. Men det kunne gjøre godt å være uenig bar en ble riktig forstått.

For det fjerde skjedde det en stigning i deltagernes engasjement i temaet "datamiljø" ettersom diskusjonen skred frem, i hvert fall slik at de kom over en interesseterskel (figur 1/1). Men det måtte for disse deltagerne -- såvel som for forskere og politikere stort sett ellers i Norge -- en ytre dramatisering til for at de skulle bli så engasjert at de var villig til å si: «Vi må gjøre noe med dette!» Det var formidlingen av BBC-programmet om mikroprosessorer i norsk fjernsyn på slutten av 1978 og i reprise året etter, som bidro til å løfte folk over det vi kunne kalle en «engasjementsterskel!» (figur 1/1). Dette registrerte jeg gjennom oppførselen og engasejementet i disse gruppene før og etter at disse programmene ble sendt. Vi kunne også merke det i andre sammenhenger -- i media og på politiske talerstoler.

For det femte -- og dette er særlig viktig i denne sammenheng -- var det en avtagende tiltro til egne begreper som egnede nøkler til å kunne begripe det som var i ferd med å skje. (Også dette er antydet i figur 1/1 -- når vertikal akse blir tolket som å tillate verdier for grad av tiltro til egen begrepsramme.)

Etterhvert som diskusjonene skred frem, oppstod det blant deltagerne en gryende følelse av at kanskje de begreper og forestillingsrammer som en bragte med seg -- fra dagliglivet, fra økonomien, fra sosiologiens klassikere i det forrige århundre -- ikke uten videre kunne passe på det som var iferd med å skje idag. Det var i hvert fall spørsmål om noe mer enn teknikk og produksjonsmidler, om noe annet enn bare materiellforhold. Kanskje var jeg selv skyld i denne gryende erkjenneslen siden jeg stadig stilte spørsmål om de kulturelle og meningsmessige sider. Med et språk egnet til å tale om penger og teknikk, maskiner og klassesamfunn, kan en lett bli blind for vesentlige sider ved det jeg kaller datakulturen. Det er ikke gitt at mange sosiologers ensidige opptatthet av politisk og materiell makt tidlig på 1970-tallet og senere av økonomiske bytteforhold, gir det meste egnede inntak. Det kan bli som å forsøke å anlegge fjellvettregler under en reise til Syden.

Jeg anser at begreper om mening er nødvendige og uomgjengelige i alle salgs forsøk på å forstå sinn og samfunn, menneske og maskin. Med "mening" forstår jeg da noe mer enn det snevre begrep om hensikt eller intensjon, og noe som knytter an til en subjektiv og intersubjektiv forestillingsverden. Mening danne, påkalles og omdannes i dialogen i og mellom samhandlingsdeltagere.

Menneskeliggjøring av maskinen?

Dette reiser spørsmålet om vi mister vår meningsverdi i møtet med datamaskiner. Rapporter om dataprogrammet Eliza kan tyde på det. Men som jeg skal forsøke å antyde, kan de tolkes på to måter.

I det følgende skal gjengis et utsnitt fra en «samtale» med Elize. Noen naturlige reaksjoner retter oppmerksomhet mot noen negative sider ved datateknologi. Deretter skal jeg se på denne «samtalen» ut fra en annen synsvinkel og spørre: Kunne det tenkes at dette «naive» dataprogrammet utløse en selvforstående prosess hos personen? Svaret blir ja hvis man som jeg ser på forståelse og tenkning som dialog -- ikke bare mellom individer, men også i individet. Men samtidig kan dialog lett bli monolog, og forståelse på egne premisser kan lett tre i bakgrunnen for forståelse på andres premisser -- for eksempel programbyggerens. Den som bygger dataprogrammer som skal brukes i undervisnings- og læringssammenhenger, kan lett få monopol på «rett» forståelse.

Til sist skal jeg peke på hvordan slik «modellmakt» skal kunne brytes. Det gjelder ikke bare i forholdet til dataprogrammer, men mer alment i forhold til kunnskapstilbud på ensidige premisser. En måte å møte teknikken på, er utvikling av dialogisk kapasitet i den enkelte: Trening i å argumentere med seg selv, trening i å avdekke de modeller som ligger under en samtale. Datateknikken selv kan brukes i en slik sammenheng -- nær sagt som vaksine mot en selv.

En datamaskin er en konstruert ting. Et dataprogram er et sett beskjeder om operasjoner som skal utføres av en slik ting, med en begynnelse og en slutt, med en bestemt rekkefølge, og med angivelse av hva som skal utføres under hvilke betingelser.

Det programmet som Weizenbaum konstruerte, hadde fått noen enkle beskjeder om å følge opp i spørsmåls form det den andre nettopp hadde sagt, samt å komme med mer almene spørsmål. Det dreide seg kun om en maskin. Den kan hverken «tenke», eller «forstå» eller «føle» den andre. Det eneste Eliza stort sett kunne gjøre, var å følge noen regler for sammensetning av engelske ord hentet fra den andres ytringer og omforme den andres utsagn til spørsmåls form. Her er utdrag av deler av en slik «samtale» mellom Elize (E) og en kvinnelig deltager (K):

K:Alle menn er like.
E:På hvilken måte?
K:De henger alltid etter oss med et eller annet.
E:Kan du komme på et spesielt eksempel?
K:Vel, min venn fikk meg til å komme hit.
E:Din venn fikk deg til å komme hit?
K:Han sier at jeg er nedtrykt mye av tiden.
E:Jeg er lei for å høre at du er nedtrykt.
K:Det er sant. Jeg er ulykkelig.
E:Tror du at å komme hit vil hjelpe deg til ikke å være ulykkelig?
K:Jeg trenger hjelp, så mye er sikkert.
E:Hva ville det bety for deg hvis du fikk hjelp?
K:Kanskje kunne jeg lære å komme overens med min mor.
E:Fortell meg mer om din familie?
K:Min mor forsøker mer.
E:Hvem andre i familien forsøker deg?
K:Min far.
E:Din far?
K:På noen måter ligner du min far.
E:Hvilken likhet ser du?
K:Du er ikke veldig aggressiv, men jeg tror du ønsker at jeg ikke skal legge merke til det.
E:Hva får deg til å tro at jeg ikke er veldig aggressiv?
K:Du argumenterre ikke med meg.
.
.
.

Det som forferdet Weizenbaum (1976, s. 3-4) var at slike «samtaler» førte til intime betroelser -- tikke til ham som menneske og programbygger, men til dette «dumme» programmet. Folk kunne komme ut etter slike seanser og hevde at «maskinen virkelig forstod dem» (s. 189). I tråd med en utbredt oppfatning tar han disse hendelsene til inntekt for antagelsen om at vi er tilbøyelig til å tillegge maskiner menneskelige egenskaper -- til å menneskeliggjøre datamaskinen, blant andre maskiner (sml. også Fjelland, 1981, s. 10-12).

Det er tydelig at vi har slike tilbøyeligheter. Men gir det hele forklaringen på disse hendelsene? Hvorfor betroelser til programmet, men ikke til programbyggeren?

Ett svar kan være at vi ofte er redd for «slag over fingrene» når vi åpner oss selv overfor andre mennesker -- spesielt overfor en ekspert i hvit frakk. Vi føler trang til å kunne gå inn i dialoger om oss selv -- og hvorfor ikke da også med oss selv? Snarere enn å oppfatte samtalen med Eliza som samtale med en annen utenfor personen, går det an å se på dette dataprogrammet rett og slett som et middel til å stimulere personens samtale med seg selv -- om seg selv. I lys av den selvreflektive dialogiske grunnform som jeg bruker til å karakterisere bevissthet, er dette hverken urovekkende eller merkelig. Følelsen av forståelse gir seg gjennom personens selvreflektive dialog med seg selv -- via det forsiktig gjentagende og spørrende dataprogrammet. Det er ikke uten videre gitt at en tilsvarende følelse av forståelse skulle kunne utvikles gjennom samtale med en person i hvit frakk med analytiske tilbøyeligheter. I England ble for eksempel en gruppe alkoholikere intervjuet om sine problemer av leger og -- av et dataprogram. Gjett «hvem» som fikk høre mest! Dataprogrammet var det som fremkalte betroelsene.

Dette betyr ikke at jeg ikke ser faren ved tilbøyeligheter til menneskesky data-avhengighet som kan utvikle seg med skjermen som tilknytningspunkt. Det betyr bare at jeg ser større betenkeligheter ved menneskekontakter som gir en følelsen av å være en gjenstand, et Det, for eksempel i møte med legen som spør: «Hvordan har vi det i dag da, fru Johnsen?» Hvordan skulle en kunne betro seg til en som inngir en person følelsen av å være en gjenstand eller ting? En ting kan ikke betro seg, likevel. Det er mer betenkelig at vår følelse av menneskelig identitet blir svekket i møte med andre mennesker, enn at vi søker å bevare den gjennom samtale med oss selv via kunst- og kunstige gjenstander.

For at vi skal kunne unngå å bli tingliggjort i møte med andre mennesker, må vi heller ikke bli sett på som midler eller redskaper. Slike tingliggjørende forhold, der vi betraktes som redskaper for hverandre, kaller eksistensfilosofen Martin Buber for Jeg--Det-forhold. Det er kvalitativt forskjellig fra dannelsen av en dialogisk Jeg--Du-enhet -- ikke utvendig, men inderlig; ikke som mål-middel forhold, men som innlevende enhet; ikke som hastig overgang fra fortid til fremtid, men her og nå.

Datamaskinen som et Det kan nå og da kanskje tjene til at det oppstår en ekte Jeg--Du-dialog i og mellom mennesker -- der deres menneskelighet blir fremhevet mot maskinen som bakgrunn.

Modellmakt-teorien:
Forståelse på egne eller andres premisser?

Men det hefter et svært uheldig trekk ved bruk av datamaskiner i læringssammenhenger. Det behøver ikke stimulere til kritisk selvrefleksjon i forhold til kunnskapstilbud via programmer. En kan så å si bli tilvennet til å tilegne seg kunnskapstilbud som perfekte og enegyldige. Det gir makt -- ikke til den som lærer, men til den som lærer fra seg, til den som programmerer inn sin kunnskap utviklte på egne premisser -- først i maskinen, dernest i mennesket.

Dette kan vi se i lys av modellmakt-teorien (Bråten, 1973). Den er blitt brukt til å forutsi konsekvenser av bedriftsdemokratisering stikk i strid med lovgivernes forventinger, til kritikk av saklighetslæren knyttet til Sokratiske samtaler, til kritikk av den kritiske aksjonsforsker som lett kan glemme sin egen gjennomslagskraft, og til å forutsi at selv såkalt formelt og materielt desentralisert bruk av datateknikk kan medføre økt symbolsk sentralisering og grunnlag for modellmonopol. Teorien innfører et skille mellom deltagere som er henholdsvis modellsterke eller rike på forestillinger og begreper om et bestemt saksområde og deltagere som er modellsvake eller fattige på relevante forestillinger.

  1. For at en aktør A skal kunne kontrollere x, forutsettes en modell av x, utviklet på A's premisser (det vil si ut fra A's ståplass).
  2. For at to aktører, A og B, skal kunne samtale, forutsettes at de har tilgang til modeller av det saksområde de viser til og av hverandre.

    Av det siste følger for en samhandlingssituasjon mellom en modellsterk A og en modellsvak B at

  3. den modellsvake B vil søke å tilegne seg den modellsterke A's modeller.

    Av (1) og (3) følger at

  4. jo bedre B «lykkes med» å tilegne seg A's modeller, som jo er utviklet på A's premisser, jo mer kommer B under A's kontroll.

Det er lett å vise til sammenhenger hvor slike modellmaktmekanismer blir aktivisert, selv når viljen til dialog og meddeling er aldri så god: I bedrifters styre med henvisning til et bestemt møtekart, i klasserommet med henvisning til saksområde på pensumplan, i datatekniske sammenhenger lagt opp på ekspertpremisser. Det kan tilbys innsikt, men ikke alltid selvinnsikt som forutsetning for autonomi (selvstendighet) og evne til å overskride ens egen situasjonen på egne premisser.

Selv om det idag foreligger data som tyder på bekreftelse av teorien, har modellmakt-teorien en forunderlig selvavkreftende karakter: I de sammenhenger der deltagerne blir fortalt om modellmakt-teorien, opphører den å være gyldig for sammenhengene. Da kan deltagerne

  1. flytte grensene for saksområdet,
  2. slippe andre modellkilder til,
  3. avbryte samtalen for en tid slik at de forskjellige parter får tid til å utvikle modeller på egne premisser, eller på andre måter oppheve betingelsene for at det blir dannet et «modellmonopol» bare på den ene parts premisser. Det er bare når en modellsvak deltager tilegner seg den andres kunnskap som enegyldig kunnskap at kontrollen tli den andre øker.

Men uten bevissthet om slike mekanismer vil selv datasystemer som materielt og formelt er desentraliserte, og som legger opp til tette samtalenettverk, kunne øke gjennomslagskraften til én symbolelite. Det hjelper ikke at en liten beslutningselite tar seg god tid til å redegjøre for beslutningsgrunnlaget, som en kybernetiker, Arbib (1977) anbefaler så optimistisk. Det vil bare kunne øke deres gjennomslagskraft og sikre deres modellmonopol.

Jeg ser det slik at bevissthet som forutsetning for kontroll over og overskridelse av egen situasjon forutsetter dialog mellom kryssende perspektiver. Datateknologi kan trekkes inn i slike sammenhenger. Men da må det danne seg Jeg--Du--Det-forhold, snarere enn et mekanisert monopol. Skal teknologi bidra til bevissthet -- og ikke bevisstløs monolog -- forutsettes det at rivaliserende perspektiver og modeller får virke og kanskje -- kjennskap til modellmakt-teorien.