NAT?

En annen ting som vi kommer til å snakke mye om, er 'indre' og 'ytre' adresser, eller 'rutbare' og 'ikke-rutbare' adresser. Det har egentlig, i utgangspunktet, ikke så mye med brannmurer og pakkefiltrering å gjøre, men verden er nå engang blitt slik at vi må innom det. Alt dette handler om at man en gang tidlig på 1990-tallet begynte å regne på hvor mange maskiner som ville kunne komme til å bli koblet til Internet hvis kommersialiseringen fortsatte og hordene av verdens forbrukere skulle koble seg til samtidig.

Den gangen Internet-protokollene ble laget, var det jo vanlig at en maskin var ganske dyr, den hadde gjerne mange brukere som gjerne kunne være innlogget samtidig fra hver sin mer eller mindre dumme terminal, og uansett så var det jo bare universitetene pluss en del firmaer som hadde god nok kontakt med enten universitetene eller forsvaret i USA som skulle koble seg til. Da var det jo uendelig nok med adresser på 32 bit, fordelt på fire oktetter. Millioner av maskiner skulle det holde til.

Så kom kommersialiseringen av Internet, og da ble det fakisk ganske fort noen millioner små og billige maskiner som skulle koble seg til. Og utviklingen så ut til å fortsette og kanskje til og med aksellerere. Da begynte de kloke hodene å gjøre noe. De gjorde flere ting. For det første begynte de arbeidet med å lage løsningen med et større adresseområde, det som har blitt hetende IP versjon 6 - forkortet IPv6 - og som bruker 128 bits adresser. Det er utnevnt til løsningen på lang sikt, og bare for å ha sagt det, så er IPv6-støtte innebygget i OpenBSD, og PF har alltid så vidt jeg vet støttet IPv6.

Så måtte man jo ha noe i mellomtiden, for å skifte hele verden over til et nytt regime med fire ganger så lange adresser, det regnet man med ville ta tid. Den prosessen er vel fortsatt ikke helt ute av startfasen. Det de fant på, var to ting - lage mekanismer for å 'lyve litt' for omverdenen ved å la gatewayer endre på adresssene i nettverkspakkene, og å ta noen av de adresseområdene som ingen hadde altfor sterk hevd på og sette av som reserverte for intern bruk i nettverk som ikke skal kommunisere direkte med Internet. Da var det plutselig mulig at flere maskiner på forskjellige steder kunne ha samme IP-adresse lokalt, men det ville ikke gjøre noe, fordi adressene ble oversatt til noe annet før trafikken ble sluppet ut på nettet.

Hvis trafikk med slike "ikke-rutbare" adresser slapp ut på nettet, så har ruterne som ser trafikken gyldig grunn til å ikke sende den videre.

Dette er det vi kaller "Network Address Translation" på engelsk, i noen sammenhenger har det blitt kalt "IP masquerade" og liknende, på norsk heter det vel nettverksadresseoversetting. De to RFCene som definerer hvordan dette skal skje, stammer altså fra henholdsvis 1994 og 1996 [1].

Det kan være flere grunner til at man bruker de såkalte "RFC 1918-adressene", men tradisjonelt og historisk har hovedgrunnen vært at offisielle adresser er enten ikke tilgjengelig eller ikke hensiktsmessig.