Denne artikkelen er inspirert av professor dr. juris Asbjørn Kjønstads artikkel om Røykfrie arbeidsplasser 4. januar 2010. Det er en flott artikkel, og jeg er naturligvis enig i målsetningene og konklusjonen. Likevel har jeg tre innvendinger mot argumentasjonen i artikkelen:

1. Artikkelen godtar røykeres påstand om at røyking hører til privatlivet og er en privat rettighet, og stiller deretter opp andre momenter (rettigheter mot og regulering av forurensning, miljø, helse etc.).

PASSIV RØYKING KRENKER DEN PRIVATE SFÆRE

Jeg mener tvertimot at retten til et privatliv står i strid til, og i mange situasjoner er uforenlig med "retten" til å røyke, fordi retten til et privatliv må innebære retten til å velge å være skjermet fra giftige, stinkende eller etsende stoffer. Ingen har rett til å invadere andres rom eller kropp med slike stoffer f.eks. ved passiv røyking, og røyking vil alltid medføre passiv røyking der det røykes. Røykerne snur saken på hodet når de hevder at retten til privatliv gir dem rett til å sende røyk ut i sine omgivelser!

Passiv røyking er altså en invasjon av den private sfære og utgjør derfor en krenkelse av retten til privatliv. Derfor er det helt på sin plass å forby f.eks. røyking på balkonger og terrasser, eller i leiligheter, når det lekker røyk inn i naboleiligheter – nettopp pga. naboenes rett til beskyttelse av sin private sfære. Dette gjelder også i jobbsammenheng, der "den private sfære" må forstås som kroppens suverenitet og ukrenkelighet. (En arbeidsgiver kan ikke bestemme hvorvidt det skal være anledning til å grafse på eller slå til de ansatte, og passiv røyking er i samme kategori – det er et overgrep.) Ditto for leskur, holdeplasser, uteservering o.l.

Dette har selvsagt ingenting å gjøre med "mobbing av røykere", slik enkelte påstår i media. Det har alt å gjøre med å verne mennesker mot det overgrepet som passiv røyking er. Når enkelte røykere sutrer over at de vil røyke i fred på steder der de vet at de forårsaker passiv røyking og dermed både plager andre og utsetter dem for sykdomsrisiko, så er det ingen prinsipiell forskjell mellom dette og overgriperen eller trakassereren som ønsker å kunne fortsette å klå og slå i fred. Det er nettopp pga. slike holdninger at nye lovreguleringer blir nødvendige. Dersom røykerne rett og slett lot være å røyke på steder der røykingen plager andre ville det jo aldri bli behov for stadig nye lovreguleringer av hvor det kan og ikke kan røykes. Men det er altså ennå, selv i 2013, så mange røykere som ikke klarer – eller ikke gidder – å bry seg om at de plager andre, at slike lovreguleringer blir nødvendige.

LUFTEN ER EN ALLMENNING

2. Min andre innvending går på argumentasjonen om at arbeidsgiver har rett til å styre over sin eiendom og dermed kan innføre røykeforbud. Dette innebærer etter mine begreper to store problemer:

For det første er dette et tveegget sverd: Om arbeidsgiver kan bestemme at det skal forbys å røyke, så kan vel arbeidsgiver også bestemme at det skal være tillatt å røyke? Etter mine begreper skal ikke arbeidsgiver bestemme over røykfrihet; frihet fra røyk er og skal være en sivil rettighet som enhver borger har og kan gjøre krav på.

For det andre dreier røyking seg ikke primært om den faste, fysiske eiendommen, men om lufta som befinner seg over eller passerer gjennom den. Lufta er et felleseie som alle har en andel i, mens den fysiske eiendommen er velavgrenset og har (spesifikke/eksklusive) eiere. Lufta kan ikke deles opp eller privatiseres slik som fast eiendom, men er en allmenning og utgjør dermed et felleseie, slik at det ikke er opp til private aktører å avgjøre om det skal være tillatt å forurense lufta eller ikke.

3. Min tredje innvending går på argumentasjonen om at arbeidsgiver har styringsrett over de ansatte – dette innebærer det samme problemet med "tveegget sverd" som foregående punkt om argumentasjon ut fra arbeidsgivers eiendomsrett. I et annet politisk klima kunne styringsretten innebære at arbeidsgiver kunne tvinge tobakksrøyk på de ansatte.

I tillegg kommer at vi lever i en tid der korporasjoner tar seg til rette mer og mer, til skade for både arbeidstakere, borgere og samfunn generelt, og for miljøet. Å gå inn for å styrke korporasjonenes makt – slik man gjør ved å argumentere for arbeidsgivers styringsrett – er å gå i feil retning. Tvertimot må korporasjonenes makt innskrenkes og reguleres, mens arbeidstakeres og borgeres rettigheter må bevares og styrkes.

Frihet fra tobakksrøyk dreier seg om sivile borgerrettigheter, forurensning, helse, miljø og samfunnsøkonomi. Det er på dét grunnlaget kampen må føres. Ren luft -- og dermed frihet fra tobakksrøyk -- er en menneskerett.