© Thomas Gramstad 1997
Ideer om frihet nr. 2 1997
I sin anmeldelse av David Kelleys bok Unrugged Individualism, trykket i forrige nummer av Ideer om Frihet, og tidligere i original på engelsk i Reason magazine, tar Loren Lomasky opp en del interessante poenger som det kan være vel verdt å diskutere. Dessverre har Lomasky enkelte flåsete avsporinger om "Randianske sirklers kvadratur" og om "Kelleys hund kan innta vertikalen", som han antagelig tror er eksempler på ironisk vidd.
Det jeg ser som det største problemet med Lomaskys anmeldelse, er at han fremsetter sine egne definisjoner på begreper som egoisme og benevolence, og deretter "gjendriver" Kelleys argumenter ut fra disse. Dermed blir resultatet ofte en form for skyggeboksing eller stråmannslakting som ikke adresserer Kelleys poenger, eller som utelater vesentlige poenger fra diskusjonen.
Men først må vi ta fatt i oversetterens oversettelse av kjernebegrepet benevolence. Dette er oversatt til medmenneskelighet. Dette er en dårlig og misvisende oversettelse, fordi den per definisjon forutsetter at benevolence innebærer en orientering ut fra andre mennesker, istedenfor en orientering som springer ut av deg selv og din egeninteresse. Men Kelleys poeng er jo at han mener at ekte benevolence springer ut av en selv, den er egoistisk. Det er jo nettopp dette som er kjernestridspunktet i debatten, og som altså Lomasky benekter muligheten av!
Ved å velge å bruke ordet "medmenneskelighet", har oversetteren allerede valgt side og tatt et ekstra kort ut av ermet og gitt til Lomasky. En bedre oversettelse er godvilje. For det første er dette ordet mye nærmere det engelske begrepet, og for det andre er godvilje et nøytralt begrep mht. motivasjon: godvilje kan være motivert i egeninteresse eller det kan være motivert i interesse for andre. <1>
Lomasky definerer benevolence slik:
Medmenneskelighet er den dyd som får oss til å ta
hensyn til andres sårbarhet og verdier for deres egen skyld,
ikke bare vår egen.
Legg merke til hvordan egoistisk motivert godvilje utelukkes
per definisjon. Til sammenligning lyder Kelleys definisjon slik
(s. 30):
Godvilje er en selvvalgt forpliktelse om å oppnå de
verdiene som muliggjøres gjennom å leve sammen med
andre personer i et samfunn, ved å behandle dem som
potensielle 'handelspartnere', ved å anerkjenne deres
menneskelighet, uavhengighet og individualitet, og harmonien
mellom deres og våre egne interesser.
Kelley tilføyer at godvilje innebærer en form for respekt for andre mennesker, ikke den spesifikke respekten for bestemte karaktertrekk, handlinger eller bragder hos personer vi ser opp til, men en generell respekt som har utgangspunkt i deres menneskelige potensiale for å oppnå slike karaktertrekk, handlinger og bragder.
Lomasky definerer egoisme slik:
Egoisme er den doktrine at en alltid skal handle for å fremme sin egeninteresse.
Men dette er feil, eller iallfall finnes det varianter av egoisme som faller utenfor denne definisjonen, deriblant Randiansk rasjonell egoisme, og det er jo den som er temaet her.
Her er en Objektivistisk definisjon av egoisme:
Egoisme er det etiske prinsipp at et menneskes primære moralske forpliktelse er å oppnå sin egen velferd, lykke eller egeninteresse. (Peikoff, 1991)
Rasjonell egoisme krever altså slett ikke at alle handlinger, uavhengig av kontekst og grad av viktighet, aldri må gavne andre eller ikke kan være begrunnet i effekten for andre. Et slikt syn ville være en helt umulig og ugjennomførbar ide som ville forhindre menneskelig sosial fremgang, og dette synet kan det derfor ikke være i noens egeninteresse å ha. Lomaskys definisjon passer kun på irrasjonelle former for egoisme.
Det er tre poenger som står imot Lomasky her. For det første at rasjonell egoisme dreier seg om dine vesentlige verdier og handlinger, altså slike som har en betydning for ditt liv og skjebne. Disse verdiene og handlingene må springe ut av deg selv og tjene deg selv; de må være begrunnet i dine verdier og din personlige kontekst, og tjene din fremgang i livet. Men det finnes verdier og handlinger som ikke har en slik vesentlig betydning, eller som har minimale kostnader, og som derfor faller utenfor den Objektivistiske definisjonens gyldighetsområde.
For det andre åpner den Objektivistiske definisjonen for at en egoist kan ha sekundære, tertiære osv. forpliktelser overfor andre mennesker, dette er ikke i strid med å være rasjonell egoist. Disse forpliktelsene kan springe direkte ut fra egoistiske motiver og begrunnelser, eller de kan springe ut fra andre motiver, så lenge disse ikke er i strid med din rasjonelle egeninteresse eller dine mer grunnleggende verdier. Dette siste poenget er viktig: rasjonell egoisme krever ikke at du til enhver tid må kunne avgi en full redegjørelse for hvordan enhver handling du foretar tjener din egeninteresse. Rent bortsett fra at det ikke er nødvendig at envher handling tjener ens egeninteresse, så ville et slikt krav innebære et krav om allvitenhet, en umulighet. I denne sammenhengen kan du heller forestille deg rasjonell egoisme som en slags veto-rett eller rammeverk for dine verdier og handlinger: dersom du oppdager at noen av dine verdier eller handlinger er skadelige for deg eller innebærer store kostnader uten å ivareta verdier som er større, vil en egoistisk etikk fortelle deg at du bør avstå fra dem.
For det tredje er det i svært mange situasjoner harmoni, ikke konflikt, mellom forskjellige personers rasjonelle egeninteresse, og i mange situasjoner kan en persons interesser inkluderes i og bli en del av en annen persons interesser. Altså: den rasjonelle egoismen er en inkluderende egoisme, den kan inkludere og omfatte andre personers interesser i tillegg til deg selv og dine interesser. Sagt på en annen måte: andre menneskers interesser kan bli en del av din egeninteresse.
Det mest åpenbare eksempel på dette er kjæreste/samboer/ektefelle, samt venner. Mennesker er sosiale vesener; du mistrives og kan til og med bli syk uten sosialt fellesskap. Vennskap og kjærlighet innebærer at din venns og kjærestes verdier og mål blir en del av dine egne verdier og mål. Derfor er vennens og kjærestens fremgang og oppnåelse av sine mål en kilde til glede for deg, fordi det er en del av dine egne mål som realiseres. Denne inkluderende egoismen opphever den tilsynelatende motsetningen mellom deg selv og andre.
Hva så med fremmede og bekjente, personer som ikke betyr så mye for deg? Jo, for det første så er vi tilbake til det første poenget. Å åpne døren for noen, å hjelpe en gammel dame ombord på toget, å la noen låne telefonen etc. er marginale handlinger med liten kostnad som ikke påvirker ditt liv og skjebne, derfor er det ikke strengt tatt nødvendig at du kan begrunne slike handlinger ut fra rasjonell egeninteresse. <2> "Viktigheten av å være egoist er større jo mere fundamentale verdier som står på spill" (Harald Waage). <3> Når dette er sagt, er det likevel interessant å kunne påpeke at det faktisk kan påvises elementer av egeninteresse også i slike handlinger. Det vil si at også det tredje poenget mot Lomasky kommer til anvendelse her, på minst to måter.
For det første, i og med at alle mennesker har en felles kjerne av menneskelighet, så kan du få en opplevelse av å forårsake menneskelig fremgang ved å hjelpe en annen person. Det at du gleder deg ved å skape menneskelig fremgang er et egoistisk motiv. For det andre kan du bidra til opprettholdelsen av et kulturelt system av skikker og sedvaner hvis eksistens er i din egeninteresse. Dette poenget skal jeg komme tilbake til. Foreløpig vil jeg nøye meg med å påpeke at alle de tre poengene om egoisme som Lomasky ignorerer - vesentlighet, sekundære forpliktelser og harmoni mellom interesser/ inklusjon av andres interesser - gjelder hele den store skalaen av mennesker fra de aller nærmeste til fremmede, og dette slår dermed bena under Lomaskys påstand om at egoisme ikke kan lede til godvilje for andre mennesker. De fleste mennesker vi omgås faller jo inn et eller annet sted på denne skalaen.
Lomasky hevder videre:
Dersom jeg må gjøre noe for å overleve eller for å fremme min egen velferd, er det misbruk av språket å kalle dette en medmenneskelig handling, selv om det fremmer andres velferd. Bare dersom man frivillig aksepterer mindre, for at noen andre skal kunne få mer, kommer medmenneskelighet inn i bildet. Når egeninteressen fremmes på en måte som ikke krenker andres rettigheter, uttrykkes rettferdighet, ikke medmenneskelighet.
(Igjen: bytt ut "medmenneskelighet" med "godvilje" og se hvor annerledes dette avsnittet blir - spesielt hvor mye mindre opplagt det høres ut, og hvor konstruert "motsetningene" høres ut.)
Lomasky hevder her at godvilje overfor andre forutsetter ofring - du må gi avkall på noe, og mer enn det du evt. får igjen. Hvis du gir av ditt overskudd, eller av din overflod, så kvalifiserer det ikke som godvilje, ifølge Lomasky. Men dette er en løs påstand, som han ikke begrunner på noen som helst måte. Riktignok ser vi at denne påstanden nok kan begrunnes deduktivt ut fra Lomaskys definisjon av egoisme, men dette er en definisjon som ikke er forenlig med rasjonell egoisme. Dermed har vi påvist at Lomasky her argumenterer mot en stråmann. Siden Lomasky ikke fremfører noen argumenter for at hans egen definisjon er den riktige, kan resten avvises som løse påstander.
Konklusjonen blir dermed at godvilje innebærer å fremme andres velferd, og at det ikke behøver å bli mindre godvilje fordi om du fremmer din egen velferd samtidig. Videre, selv om du ikke direkte fremmer din egen velferd kan det likevel være snakk om egoistisk godvilje fra din side, dersom du har inkludert den andres verdier og velferd som en del av dine egne. Det finnes altså (minst) to typer egoistisk godvilje: (1) Godvilje som fremmer både egne og andres verdier og velferd direkte og (2) godvilje som indirekte fremmer din egeninteresse ved å fremme verdiene og velferden til personer som du har inkludert i ditt verdihierarki. <4>
Lomasky snakker kun om velferd, ikke (andre) verdier, og ser dermed ut til å legge mest vekt på materielle verdier. Han konstruerer et kunstig motsetningsforhold mellom å fremme egen og andres velferd, men en av de store og fantastiske fordelene ved å leve i et samfunn basert på rasjonell egeninteresse som uttrykkes og organiseres gjennom et kapitalistisk teknologisk produksjonssystem er nettopp at et slikt samfunn muliggjør opphevelsen av konflikter mellom folks egeninteresser i stor skala. Men selv i før-industrielle samfunn kan en person inkludere andres velferd i sin egeninteresse, riktignok i mindre skala (barna, familien, klanen osv.).
Lomasky hevder videre at det spillteoretiske problemet kjent som fangens dilemma (FD) viser at rasjonell egeninteresse ikke fungerer. "I Fangens Dilemma vil den egoistiske deltakeren hoppe av", sier Lomasky. Egeninteresse vil føre til fravær av samarbeid, selv om samarbeid ville innebære at totalpotten ble større og det dermed ble mer på hver. FD er en teoretisk problemstilling med forutsetninger som er langt borte fra den virkelige verden. La oss likevel prøve å bringe dette noe nærmere den virkelige verden, og da vil vi se at Lomasky tar feil, FD viser ikke det han hevder.
Løsningen er å innse at FD spilles over mange runder, og at aktørene vil kjenne hverandre igjen. Da vil det vise seg at visse strategier er bedre enn andre. Dette kan testes ut i datasimuleringer. En strategi som gjør det bra i mange situasjoner er kjent som tit-for-tat, dvs. aktøren samarbeider med en aktør som samarbeidet forrige gang, men samarbeider ikke med en aktør som ikke samarbeidet forrige gang. En ny aktør antas å være uskyldig inntil det motsatte er bevist, altså samarbeider aktøren med en annen aktør som den ikke har møtt før. Hvis du synes dette høres ut som en form for rudimentær rasjonell egeninteresse (om enn aldri så mekanisk og skjematisk) så har du helt rett. Dette er beskrevet i mer detalj i Axelrod 1985.
Men det blir bedre. Tenk deg nå at vi innfører rykter, akkurat som i et virkelig samfunn. Da får en aktør tilgang til informasjon om en annen aktørs tidligere interaksjoner med andre aktører. Da blir det i effekt færre førstegangsmøter, dvs. de samarbeidende aktørene blir lurt sjeldnere av aktører som ikke samarbeider. I effekt: rasjonell egeninteresse og samarbeid fungerer enda bedre.
Fortsatt er denne modellen svært langt fra et virkelig samfunn. I et virkelig samfunn endres pay-off-verdiene fra de ulike alternativene over tid, mer enn to aktører kan inngå i en interaksjon, og aktørene kan endre atferd (mennesker er ikke så programmerte og forutsigbare som disse program-aktørene), for å nevne noen få opplagte svakheter. Forøvrig har mer kompliserte strategier og situasjoner blitt utviklet de senere årene (bl.a. ser det ut til at en noe "generøs" tit-for-tat som av og til tilgir en aktør som ikke samarbeidet sist er mer suksessrik enn en streng tit-for-tat). Men la oss her nøye oss med å påpeke at vi nå har vist at Lomaskys uttalelser om FD viser at han har svært liten kunnskap om FD.
Dette bringer oss til en annen av Lomaskys påstander:
Jo mindre man gir fra seg (eller jo mer man mottar), jo bedre. Å få mest mulig i bytte for minst mulig er selve essensen i økonomisk rasjonalitet.
Lomasky ser ut til å mene (men er ikke særlig eksplisitt om dette) at en slik økonomisk maksimering innebærer at en rasjonell egoist hele tiden må være beregnende og kalkulerende i sitt forhold til andre mennesker. Du må hele tiden være opptatt av å yte minst mulig, og å tyne mest mulig ut av andre. Ideen om Homo Economicus, en modell om den beregnende kalkulerende aktør - en modell som til og med er for snever for økonomiske analyser - utvides av Lomasky til å bli et helt menneskesyn, et grunnlag for etikk og politikk.
For Kelley er godvilje en investering i andre mennesker. Du investerer tid, oppmerksomhet, følelser, m.m. i den andre. Dette kan skape grunnlag for senere "handel", altså utvekslinger i bred forstand som er utviklende og fordelaktige for begge parter, og evt. en relasjon som vokser og utvikles over tid. Men hva om du aldri treffer denne personen igjen? Hva om du tror at dette er en person som er uaktuell å ha noe mer å gjøre med? Jo, da kommer vi til Kelleys neste poeng, som er at det er ikke nødvendig at denne bestemte personen gjengjelder investeringen, fordi i en mer generell forstand blir ditt liv bedre ved å leve i et samfunn med bedre, lykkeligere og mer realiserte innbyggere. <5>
Med andre ord, din godvilje mot en annen person, uten forventning om konkret gjengjeldelse fra denne personen, er en måte å skape mer verdi i verden, en måte som er analog med produktivt arbeid (Kelley, s.47-48). Analogien er at begge deler innebærer å skape nye verdier i verden, og disse skaperaktene er ikke bare viktige pga. de materielle verdiene og gevinstene de fører med seg, men også pga. de åndelige verdiene - erfaringen av å ha fullført og oppnådd noe. Jfr. Rands beskrivelse av Howard Roarks erfaring av sin skapende virksomhet som en "kombinasjon av hellig sakrament, indiansk tortur og seksuell ekstase". Dette er en åndelig tilstand og psykologisk erfaring som er tilgjengelig for alle som engasjerer seg i skapende arbeid, og ifølge Rand er dette den dypeste mening noe menneske kan ha med og i sitt liv. Når det gjelder analogien, vil det jo være slik at jo større verdi den andre personen har for deg, jo mer vil du være villig til å gjøre for å hjelpe vedkommende, og desto større skaperakt vil det være snakk om fra din side.
Jeg skal straks illustrere Kelleys poeng på en annen måte. Men først vil jeg gå litt mer inn på forestillingen om den kalkulerende egoisten. Denne forestillingen går altså ut på at en egoist må oppføre seg som en slags lommekalkulator, der helt nøyaktige kalkulasjoner av kvantifiserbare og nøye oppmålte fordeler og ulemper settes opp i et regnestykke. Egoisten bruker også andre personer som en faktor i regnestykket, og dermed som et middel til eget formål, og det er da viktig å ha minst mulig kostnader og størst mulig utnyttelse av de andre. Denne modellen av egoisme har nok en del å gjøre med økonomiske teorier om det rasjonelt kalkulerende menneske, Homo Economicus. Men den har minst like mye å gjøre med psykologi - nærmere bestemt dysfunksjonell psykopatologi. Og nå kommer illustrasjonen av Kelleys poeng.
Psykologen og familieterapeuten Robyn Skynner og John Cleese (fra Monty Python) har skrevet to bøker, Life and How to Survive It og Families: And How to Survive Them. Utgangspunktet for bøkene var at forfatterne ikke greide å finne noe litteratur om normale, velfungerende mennesker. Det meste de fant dreide seg om syke, dysfunksjonelle mennesker og familier. Etterhvert kom de likevel frem til en del materiale, såvel som egne konklusjoner om hvilke ting normale, velfungerende mennesker gjør annerledes.
En av disse tingene er at normale, velfungerende mennesker er ikke nøyeregnende og kalkulerende i sin omgang med andre mennesker ("jeg gjorde X for deg to ganger, derfor må du gjøre Y for meg tre ganger"), men istedet opptrer med overskudd og velvilje og "booster" hverandre, og så har de en røff overlagsberegning om at det er en balanse eller likevekt alt i alt, mht. hvor mye hver bidrar til fellesskapet. Og dette er etter mine begreper en utmerket illustrasjon av hvordan Kelleys begrep om investering i andre mennesker virker.
Altså: overskudd, velvilje og godvilje skaper lykke og produktive relasjoner, i en kontekst av balanse og likevekt, og alt dette er derfor i din rasjonelle egeninteresse. Nøyeregnende og beregnende kalkulering som livsstil er dysfunksjonelt og henger sammen med psykologiske problemer, mistillit og ødeleggelse av menneskelige relasjoner. Derfor er en slik kalkulerende livsstil ikke i din rasjonelle egeninteresse. Den kalkulerende egoist er ikke en rasjonell egoist, men en irrasjonell og dysfunksjonell egoist. Så har da heller aldri hverken Kelley, Rand eller noen annen Objektivist gått inn for slik kalkulering som et etisk ideal. Den beregnende kalkuleringen er noe som bringes opp av uvitende mennesker som ikke ville kjenne igjen rasjonell egeninteresse om den så spratt opp på skjermen på lommekalkulatoren deres.
Et annet vesentlig poeng i grenselandet mellom psykologi og etikk er skillet mellom barn (eller unge) som trenger hjelp med å flytte grenser og barn (eller unge) som trenger hjelp med å få satt grenser. De som trenger hjelp med å flytte grenser trenger å utvikle selvtillit og selvrespekt. Et viktig element i dette er å utvikle evnen til å sette grenser for andre mennesker, altså grenser for hva en vil finne seg i fra andre mennesker. Med andre ord, de trenger rasjonell egoisme, de trenger å integrere en egoistisk moral i sin karakter. Det er snakk om helt grunnleggende selvforsvar, ikke bare filosofisk, men eksistensielt - retten til ditt eget liv, retten til å være den du er, og til å bli enda mer av den du er. Nettopp her er Ayn Rands romaner og filosofi slik en stor inspirasjonskilde, og mange av dem som sympatiserer med Rand oppgir da nettopp også den befriende følelsen av - og vissheten om - å ha rett til eie seg selv som den største gaven de har fått fra Rand.
Når egoisme likevel blir uglesett av mange, så har nok dette mye å gjøre med den andre typen barn og unge (og, dessverre, voksne), altså de som trenger hjelp med å få satt grenser. Siden disse oppfattes som typiske representanter for en rendyrket egoisme, blir derfor tankegangen at de må lære folkeskikk ved at deres egoisme må begrenses og bekjempes.
Men de er ikke rasjonelle egoister. De er irrasjonelle egoister, og i likhet med den første gruppen, har de et mangelfullt utviklet selv. De mangler en forståelse av og evne til å praktisere de sosiale komponentene av en rasjonell egoisme. De befinner seg stadig i konflikt med andre, og de forstår ikke og mister mange av verdiene som finnes i eller oppstår gjennom sosiale relasjoner med andre mennesker. Dette er en pris som er mye høyere enn alle kortsiktige gevinster de måtte få ved å kjøre over andres grenser eller krenke andres rettigheter. Det de trenger er altså ikke mindre egoisme eller mer altruisme, men derimot rasjonell egoisme med hovedvekt på hva rasjonell egeninteresse innebærer og hvordan den bør praktiseres i en sosial kontekst. Det å lære slike barn og unge "god folkeskikk" er altså ikke bare til fordel for deres omgivelser, men også for dem selv. Derfor kan slik læring også begrunnes i, motiveres i og appelleres til innenfor vedkommendes egeninteresse (i tillegg til det å sette seg inn i og leve seg inn i andres situasjon, som også er ferdigheter som barn trenger å lære).
Dette bringer oss til det siste poenget jeg vil ta opp her, som er at mange normer, skikker og sedvaner i en kultur læres og opprettholdes gjennom ubevisste automatiske prosesser. Dette skjer dels fordi barn lærer dem tidlig, før bevisst selvstendig tenkning og språk er fullt utviklet, dels fordi mye av dette læres ved ikke-verbal kommunikasjon, og dels fordi mennesker nå en gang er bygd slik at læringsprosesser automatiseres mest mulig fordi dette er en effektiv måte for hjernen å arbeide på. En voksen person kan selvfølgelig ta et bevisst oppgjør med skikker eller lærdom vedkommende oppfatter som irrasjonelle eller ikke ønsker, men dette krever arbeid, og jo mer som skal endres, jo mer arbeid er det snakk om. Skikker og sedvaner har altså en tendens til å vedvare og reprodusere seg selv - de kan oppfattes som et system som opprettholdes av menneskene i samfunnet.
Men dette betyr at det finnes mekanismer for å opprettholde atferdsmønstre som vi ønsker, atferdsmønstre som er i alles egeninteresse, f.eks. å få hjelp av fremmede med å åpne dører, låne telefon, få hjelp ombord på toget osv. En person som yter slik hjelp bidrar til å opprettholde disse mekanismene, bidrar til å holde dette kulturelle systemet i gang. Og derfor ligger det en egeninteresse i å utføre slike handlinger. Du vil neppe treffe personen du hjelper igjen når du selv vil ha hjelp, derfor er det ikke noen egoistisk handel du gjør med den andre personen, men derimot er det en liten investering fra din side i å bevare et rasjonelt kulturelt system av skikker og sedvaner. <6>
Derfor er det feil å sammenligne dette med å stemme ved et politisk valg, slik Lomasky gjør. Det er to helt forskjellige situasjoner. Stemmingen er en isolert privat hendelse som ikke direkte påvirker noen andre personer.
Forøvrig er det kulturelle systemet av skikker og sedvaner såpass robust at det tåler en god del gratispassasjerer, altså folk som ikke selv yter hjelp eller samarbeider med andre, selv om de mottar andres hjelp ved behov. Sagt på en annen måte: Om du møter en slik gratispassasjer, altså en som ikke gidder å hjelpe deg, så vil din evt. misnøye eller irritasjon rette seg mot den personen, ikke mot alle mennesker (hele systemet). Du skal møte mange slike gratispassasjerer før du konkluderer med at "mennesker er no' dritt" og ikke gidder å hjelpe noen selv lenger.
Dette spesielle eksemplet er kanskje typisk for gratispassasjer-problemet mer generelt: altså at det i mange, kanskje de fleste situasjoner ikke er så farlig med gratispassasjerer, fordi de fleste sosiale og kulturelle systemene er såpass robuste at de tåler en del gratispassasjerer uten å bryte sammen, og uten å skape store problemer for dem som ikke er gratispassasjerer.
Vi kan også snu situasjonen på hodet, slik Eyal Mozes gjør i en artikkel i forannevnte (note nr. 6) nummer av IOS Journal, og påpeke at sivilisasjonens historie er historien om å gjøre alle mennesker til gratispassasjerer i større og større grad, fordi jo mer avansert og spesialisert sivilisasjonen er, jo flere verdier og goder mottar vi fra andre mennesker. Alles kreativitet og produktivitet øker, dermed øker overskuddet, mer blir tilgjengelig for hver enkelt.
Og dette er enda en god illustrasjon av hvordan forskjellige menneskers rasjonelle egeninteresser er i harmoni med hverandre, og kan forsterke hverandre.
Det overraskende er derfor ikke at "Kelleys hund kan innta vertikalen", men derimot at Lomasky går så til de grader i hundene.
<1> Se også min anmeldelse av Unrugged Individualism i Nyliberalen 3/96.
<2> Jfr. også diskusjonen om "kalkulering" vs. overskudd lenger ned.
<3> Et annet poeng som kan nevnes, og som ikke er diskutert av hverken Rand, Kelley eller Lomasky, er om det kan finnes verdier og handlinger som ikke er motivert i egeninteresse, men som likevel tjener ens egne interesser. Finnes det verdier og handlinger som hverken faller inn under egeninteresse eller altruisme?
<4> Jeg forutsetter i denne diskusjonen at personene hvis interesser inkluderes i dine egne er verdige en slik inklusjon, og at graden og typen av inklusjon innebærer kompatibilitet mellom din og deres kontekst og evt. livssituasjon. Hvis så ikke er tilfelle, blir det andre typer situasjoner og en annen diskusjon, som det ikke er plass til her.
<5> Merk at det også kan argumenteres for at en person har egeninteresse av å opparbeide og vedlikeholde et rykte om å være redelig, ordholden, og flink til å inngå i samarbeid, og at den enkleste måten å gjøre dette på er å faktisk være redelig, ordholden og flink. Personer som du snyter eller behandler dårlig fordi du aldri vil se dem igjen, kan skade ditt rykte ved å spre informasjon om hva du gjorde. Jeg ser imidlertid dette som et mindre vesentlig argument, fordi dette argumentet ikke viser at snyting, løftebrudd og utnytting ikke er i din egeninteresse selv om du ikke blir avslørt/får dårlig rykte. Redelighet, ordholdenhet og evne til samarbeid er egoistiske dyder, som tilfeldigvis også tjener andre menneskers interesser.
<6> Dette poenget er forøvrig diskutert i et temanummer av IOS Journal om Kelleys bok Unrugged Individualism.
Axelrod, Robert (1985): The Evolution of Cooperation. Basic Books.
Gramstad, Thomas (1996): Objektivisme med et menneskelig ansikt. I: Nyliberalennr. 3.
IOS Journal (1996), Vol. 6. No. 4. Institute for Objectivist Studies, New York. (ios@ios.org)
Kelley, David (1996): Unrugged Individualism: The Selfish Basis of Benevolence. Institute for Objectivist Studies.
Lomasky, Loren: Nice Distinction. I: Reason Magazine, april 1997.
Peikoff, Leonard (1991): Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand. Dutton.
Rand, Ayn (1970): The Virtue of Selfishness. New American Library,
Skynner, Robin & Cleese, John (1984): Families: and How to Survive Them. Oxford University Press.
Skynner, Robin & Cleese, John (1996): Life and How to Survive It. W. W. Norton & Co.
Waage, Harald (1997): Rasjonell egoisme. Innlegg på postlisten Fridem (da med adresse fridem@math.uio.no) 19. juni.
Dette dokumentets adresse:
https://home.nuug.no/~thomas/fri/inkluderende-egoisme.html
Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no