KAMPEN OM FORTIDA

Dersom en skal tro gjengs patriarkalsk historiefortelling er menn dominante fra naturens side og har alltid hersket over kvinner. Men det blir stadig gjort nye funn og dessuten nye oppdagelser om gamle funn som viser en annen og mye mer nyansert virkelighet, både i historisk tid (etter at skrivekunsten kom) og i førhistorisk tid ("steinalderen").

Et lite men godt eksempel på dette, et uventet faktum som ikke lot seg bestride, var den såkalte fiskeren fra Barum (like ved Skåne i Sverige). Dette er et nordisk gravfunn fra eldre steinalder, et skjelett som ble funnet i en gravgrop fullt utstyrt med jakt- og fiskeredskaper og spyd, og som ble begravd for rundt regnet åtte-ti tusen år siden. Etter å ha vært på utstilling i årevis som mann ble det fastslått av Smithsonian Institute at jegeren og fiskeren i virkeligheten var ei kvinne, som attpåtil hadde født omkring tolv barn...

Dette har jeg fra boka De første nordmenn (Schibsted 1975). I en tospalters artikkel på størrelse med en liten avisartikkel bemerker artikkelskriveren som en liten sluttkommentar at: Man bør altså vokte seg vel for å overføre vår tids kjønnsrollemønster på forhistoriske forhold.

Siden dette er (eller i hvert fall var den gang, i 1975) et av svært få gravfunn i Norden fra denne tidsalderen er det nok ganske umulig å lese noe mer ut av det enn akkurat dette at den gjengse oppfatninga av ei svært kjønnssegregert fortid med sankende kvinner og jaktende og krigende menn, "markedsført" i det uendelige i filmer og fortellinger, forsiktig sagt i hvert fall ikke var en regel. Og "uforsiktig" sagt: Etter all sannsynlighet er denne oppfatninga fullstendig feil. Om en så kan gå så langt som å si at det var helt motsatt, det blir vel like vanskelig.

Antakelig gjorde folk - kvinner og menn - det de måtte for å overleve. Men det en kan lese noe viktig ut av er selve de tingene hun fikk med seg i grava: Våpen og redskap. Hadde hun vært en virkelig avviker fra en norm ville det sosiale presset nok gått i retning av å maskere dette ved å utstyre henne til det livet etter døden som den gjeldende tradisjon og "religion" hadde ønsket eller krevet at hun skulle få med seg.

Derfor kan vi antakelig se helt bort fra at det skulle ha eksistert et mannlig presteskap med makt over dette ritualet. Det er svært lite som tyder på at det eksisterte sterke "mannsguder" i Europa i fortida. Se f.eks. Marija Gimbutas bok, The Goddesses and Gods of Old Europe, der det er minst ti gudinner for hver gud. Og sjøl om denne boka hovedsakelig er basert på utgravinger i det sørlige Europa, er det ingen grunn til å tro at det var noe særlig annerledes i Norden.

Old Europe... was characterized by a dominance of woman in society and worship of a Goddess incarnating the creative principle as Source and Giver of All, skriver Gimbutas. Det er interessant å merke seg i forordet at bokprosjektet i løpet av utgravingene skiftet navn fra det planlagte Gods and Goddesses... til ei helt nødvendig reversering av rekkefølgen!

Interessant er det også for meg at utgravingene som viser disse resultatene foregår i relativt kort geografisk avstand fra der jeg valgte å legge Atador, amasonenes hovedstad i amasone-bøkene mine!

Dette tidlige eksemplet er i løpet av de siste årene blitt ett av mange på funn av kvinnelige jegere, fiskere, krigere. Vi må tenke nytt om vår påståtte "patriarkalske fortid". Ikke bare ut fra dette ene funnet, men ut i fra mange "spor" som det nå viser seg har vært tolket ut i fra nettopp at tilstanden i patriarkalske samfunn har vært sett på som "normal". Bevis som har gått i motsatt retning har vært oversett, feiltolket, og til og med sabotert i alle år.

Og det er dette den siterte bemerkninga ovenfor om å vokte seg vel for å overføre vår tids kjønnsrollemønster på forhistoriske forhold sikter til - det at skolevitenskapen har gått ut fra at dagens kjønnsrollemønster har vært det samme over alt og til alle tider. Jegeren og fiskeren fra Barum som plutselig viste seg å beviselig ha "feil kjønn" kunne imidlertid ikke bare avfeies og bortforklares.

Jeg vil også påpeke følgende om hvorvidt hun er det store unntak fra en universell regel om mannsdominans: Hvor stor statistisk sjanse er det for at arkeologene skulle finne nettopp unntaket og ikke regelen? Den må være liten. Jeg sier ikke umulig, for slikt har jo skjedd før, men det er likevel et viktig poeng.

Men sjølsagt er det viktig. Dersom jegeren fra Barum er et unntak, en tilfeldighet, en raritet betyr det at steinaldersamfunnet var kjønnssegregert. Det en kan tro og håpe er at hun ikke er et unntak, og at det i så fall viser at steinaldermennesket faktisk lot sine nære behov stå høyere enn det "moderne menneskets" trang til rigide roller og monoteistisk religiøs primitivitet.

Og glem ikke det jeg skrev om begravelsesritualenes betydning. Begravelsesritualer har til alle tider vært svært konservative. Hun ble begravd som jeger og fisker. Det synes jeg er det beste argumentet for at jegerkvinnen ikke var noe unntak, en "raring", men et anerkjent og verdsatt medlem av sin gruppe og sin familie.

MANGE FLERE EKSEMPLER

Ett av de eldste hulemalerier vi kjenner er fra Valltorta i Spania, og der er ei jakt avbildet der både menn og kvinner deltar i jakten. Riktignok synes det å være flest menn, men tolkningene har variert. Noen er klart menn, noen er klart kvinner, noen kan være enten-eller. Om ikke annet så bør vi nå gå ut i fra at det muligens har vært store variasjoner i hvordan kvinner og menns makt har vært fordelt blant forskjellige stammer og grupper.

Mye tyder f.eks. på at mange/de fleste afrikanske stammer i tidligere tider har vært matriarkalske. Sjøl ett av de (i dag) mest patriarkalske folkene, Iboene (som jeg brukte som modell for Nagariene i Løvinnens sjel), viser ifølge boka "African Matriarchal Foundations" av Ifi Amadiume klare spor etter et tidligere matriarkalsk styresett.

Også i Løvinnens sjel baserer jeg stammerådet - kvinnenes, som tar seg av de store generelle sakene, og "mannsrådet" som nærmest er en "syforening" - på ei ordning som i hvert fall helt opp til for tjue år siden var i bruk hos et folk som lever på Bijagosøyene utenfor vestkysten av Afrika. Det blir hevdet at dette folket ble fortrengt ut til øyene fra fastlandet av patriarkalske stammer østfra. Se også Ivan van Sertimas bok Black Women in Antiquity (Transaction Publishers, 1988; boka kan også kjøpes via Sertimas nettsted).

Enkelte indianer- og eskimostammer er også et godt eksempel. F.eks. den for oss merkelige skikken hos flere stammer der det finnes kjønnsroller, men du velger selv hvilken du vil ha! Den hvite mann forsto ikke maktforholdene i mange av disse stammene i det hele tatt. Kvinnelige høvdinger og krigere (som hos Svartfot-indianerne) ble konsekvent oversett og forbigått i forhandlinger, etc. Les om dette f.eks. i en av Merlin Stones bøker, Ancient Mirrors of Womanhood: A Treasury of Goddess and Heroine Lore from Around the World. Det står også litt i Women in Search of Utopia, Mavericks and Mythmakers av Ruby Rohrlich og Elaine Hoffman Baruch, bl.a. en artikkel om Hopistammen.

DYRISKE PATRIARKER?

Hva med analogier til dyr som bevis for kvinneundertrykking? Dette er meget tvilsomt. I de fleste dyreflokker der hannen dominerer utgjør faktisk hannenes overdrevne maktbruk en fare for flokken, og dermed flokkens overlevelse. Størrelsen som i utgangspunktet synes å ha utviklet seg for å konkurrere med andre hanner om hunnenes gunst skaper mulighet for en dominans som er fullstendig kontraproduktiv og negativ. Løvene er et godt eksempel på det. Hunnen er jeger og forsørger og er limet som holder flokken sammen. Hannen kan i verste fall finne på å drepe løveunger for å få tilgang til hunnene! Men jeg så et program på Discovery for ei tid tilbake der noen hunnløver hadde funnet ut at ved å samarbeide kunne de holde de gale hannene i sjakk.

En mye mer vellykket "familiestruktur" finner du hos hyenene, som er styrt av et matriarkat. Og hos fugler, f.eks. de store rovfuglene, er det vanlig at hunnen er den dominerende og også den fysisk største.

Hos mer individualistiske dyr, som vår hjemlige huskatt har jeg gang på gang sett hvordan hunnene setter grensene for hva som er "akseptabel oppførsel". Stakkars Emil, en kjempestor hannkatt som prøvde å befrukte vår svarte hunnkatt Luci, han fikk sånn stryk sjøl om hun hadde løpetid og egentlig "ville", at Gerd og jeg måtte hjelpe stakkaren før det gikk helt galt. Det ble jo et par flotte eks. av katteslekten av det (Isis og Gaia) men det var en temmelig tragikomisk seanse.

Men hos individualister er jo det meste individuelt, så det er vanskelig å generalisere. Mennesker er jo mer sosiale enn katter, men "reglene" i forskjellige samfunn har så store variasjoner at for oss synes det mer å være vane og valg. Mennesket er mest av alt et "gruppedyr" og reglene i ei gruppe kan fort være helt forskjellig fra ei gruppe som lever bare en kilometer eller to unna! Og det gjelder nok ikke bare i vår tid det!

Mennesker i steinalderen var neppe veldig forskjellige fra oss rent fysisk, ikke noe tyder på at vi f.eks., har større hjerner enn Cro Magnon-menneskene. Og apropos det, de såkalte Neandertalerne som av dem som rekonstruerte de første skjelettene ble mer eller mindre laget som tilbakestående og apeliknende var i virkeligheten ikke mye mindre utviklet enn oss de heller. Faktisk hadde de et gjennomsnittlig hjernevolum som var noe større enn vårt!

Former for menneskelige samfunn og til og med sivilisasjon kan spores mye lengre tilbake enn fiskeren og jegeren fra Barum. Og svært mye tyder på at menneskene i disse samfunnene tilba kvinnelige guddommer (jfr. det jeg siterte fra Gimbutas), at arvefølgen var matrilineær (altså at navn og slektskapsbånd fulgte mora), og at et kvinnelig prestinneskap var den viktigste makteliten.

Ikke at jeg tror på riktig alt det som Merlin Stone, Gimbutas og de andre skriver, men i Stones bok When God Was a Woman (utgitt i England under tittelen The Paradise Papers) har hun mange interessante og viktige poenger. Uansett er dette et emne jeg vil anbefale alle å lese mer om! Både fordi emnet er spennende og interessant i seg sjøl, og fordi hele tida pågår det en kamp om å definere vår fortid. En kamp om både politikk og kultur og om sjela vår, om hvem vi er eller kan bli. Kampen om fortida er derfor alltid en kamp om nåtida og framtida.

Hvorfor ikke begynne med kanskje den mest kontroversielle boka, som var en stor inspirasjon da jeg skrev Våpensøstrene? Nemlig nettopp Merlin Stones When God Was a Woman.