AMASONER OG OPPRØRERE

Militærbøker (militære historiebøker) skrives vanligvis for menn av menn, og i de bøkene er kvinners rolle helt eller delvis fraværende, annet enn som sykepleiere og mødre og kjærester hjemme og i en mørkere sammenheng som ofre og seierherrenes kjøttlige belønning.

Leser en seg litt djupere inn i historia blir bildet sjølsagt annerledes. Vi hører i eldre historisk tid om Trung-søstrene og deres mange kvinnelige soldater og offiserer, om Dronning Boadiceas hær av menn og kvinner i kamp mot romerne, Jinga Mbandi som rundt midten av 1600-tallet kriget mot portugiserne i Afrika med en veritabel amasonehær, kjent for sitt mot og sin blodtørstighet, og som etablerte en lang tradisjon for kvinnelige krigere i dette området.

I revolusjoner både i vårt århundre og tidligere har det ofte vært kvinner som har vært drivkraften, ikke minst under den franske revolusjonen, og særlig under storminga av Bastillen og den viktige marsjen mot Versailles 5. oktober 1789.

Det blir faktisk en for omfattende oppramsing å skrive om de forskjellige opprør og revolusjoner der kvinner har vært aktive bokstavelig talt med våpen i hånd, og det ville også nettopp bare bli ei ganske tam oppramsing.

De kvinnelige krigerne jeg imidlertid virkelig "vet noe om" er de som deltok i den spanske borgerkrigen, den andre verdenskrig i Sovjet og i krigene i Vietnam.

VIETNAMS GERILJAKVINNER

Av disse er det bare Vietnam som noenlunde konstant har hatt total mobilisering av både menn og kvinner i kamp. En tradisjon som går mange hundreår tilbake i tida, da Vietnam også hadde kvinnelige ledere og hærførere og generaler.

Den kinesiske innflytelsen svekket kvinnenes kår og stilling sterkt etterhvert, og den mangeårige franske okkupasjonen var heller ikke til noen stor hjelp i så måte, men kommunistpartiet under Ho Chi Minh gikk ut med sterke lovnader om at kvinnene skulle få tilbake sin frihet og sin sosialt sterke stilling i det vietnamesiske samfunnet.

Jeg har lett etter den boka der jeg leste at blant de som var aktive i den militære delen av FNL, altså soldater, var 35 prosent kvinner, men det må ha stått i ei av de bøkene jeg lånte av Mai The da jeg skrev Nord for Saigon.

I alle fall deltok de som geriljasoldater i sør på alle nivåer, inklusive høyere offiserer. I nord var de vel mest aktive i antiluftskytsbatterier. Noe som slett ikke var en jobb for pyser!

Ei av de mest berømte kvinnelige geriljagruppene var Hoa Vang-gruppa som i april 1972 ødela 19 amerikanske fly. En annen var Nguyen Thi Liens gruppe på bare elleve geriljajenter som i 1968 var en konstant plage for amerikanerne ved Hue. Uten egne tap drepte og såret de et stort antall amerikanske soldater, og ble dekorerte for sin innsats og gitt navnet "Jernskvadronen".

Kvinner var også hyppig brukt som skarpskyttere og få var mer fryktet enn akkurat dem.

Nord-Vietnam var mye mer under innflytelse av kinesisk tradisjon og kultur og langt mindre åpen for kvinnemakt og kvinner i militære roller enn i Sør-Vietnam.

At det ble Nord-Vietnams regulære tropper som til slutt høstet fruktene av FNL's årelange bitre kamp til randen av utslettelse mot en militært overlegen fiende svekket kvinnenes stilling sterkt, siden denne hæren under ledelse av Nguyen Giap (kulturelt en "kineser" så godt som noen) ikke hadde særlig mange kvinner under våpen, og enda færre i den militære ledelsen.

Likevel er seiringen både over Frankrike og over USA ganske utenkelige uten kvinnenes innsats i disse krigene, og en kan derfor trygt si at kvinnene i Vietnam virkelig har greid å sette sitt merke på verden.

BORGERKRIGEN I SPANIA

Den spanske borgerkrigen er et underlig fenomen sett i kvinnefrigjøringssammenheng. Spansk kultur var, og er egentlig fremdeles, veldig preget av en gjennomført "mannskultur". Ikke for ingen ting kommer ordet 'macho' fra spansk...

Men i samme øyeblikk som kvinnene ikke lenger trengte tillatelse fra noen (menn) til å bli soldater, og hadde ideologisk dekning for å gå i kamp for det de trodde på, gjorde de det også sannelig!

I pamfletten Women in the Spanish Revolution siterer Liz Willis et større verk om den spanske borgerkrigen slik:

The participation of women in the Spanish Revolution of 1936 was massive and general.

Alvarez de Vayo skriver at kvinnene ikke bare deltok, de dominerte i kampene mot det fascistiske opprøret. Dette underbygges også godt med en ganske enkel observasjon av at det godt planlagte militære fascistopprøret lyktes nesten uten unntak bare i de mest tilbakeliggende områdene i Spania, der kvinnene ikke deltok i den revolusjonære motstandskampen.

Ifølge Vernon Richards vant et bevæpnet folk revolusjonen i 1936, mens "Folkearmeen" tapte krigen i 1939.

Men ut i fra Alvarez de Vayos observasjon av kvinnenes rolle kan det synes som at en like klar konklusjon må bli at kvinnene vant revolusjonen, mens mennene tapte krigen!

Under ledelse av det stalinistiske og konservative spanske kommunistpartiet (men med de fleste organisasjoner på venstresida mer eller mindre stilltiende involvert) ble det nemlig etterhvert gjennomført en kampanje for å få kvinnene vekk fra skyttergravene og tilbake til kjøkkenet og fabrikkene. Da denne kampanjen ikke lyktes så godt, ble kvinnene i de frihetlige militsgruppene regelrett avvæpnet og "sterkt oppfordret" til å reise hjem. Det ble fastslått at soldatyrket var for menn, og at kvinnene nå var uønsket som krigskamerater, uavhengig av tidligere innsats og personlige utmerkelser.

George Orwell var en av dem som på nært hold observerte denne patriarkalske kontrarevolusjonen, og blant andre filmene "Libertarias" og "Land and Freedom" dokumenterer meget godt den sterke forbitrelsen og motstanden dette vakte.

Ikke mindre forbitrelse vakte hviskekampanjer om kvinner som "rømte" fra fronten under ild, mens sannheten var at under kampene om Madrid i november 1936 da slike rykter begynte å versere var kvinnene i to kvinnebataljoner blant de siste som trakk seg tilbake i kampene ved Getafe og ved Segoviabrua.

En del av de kvinnelige soldatene nektet rett og slett å reise hjem, og ble værende ved fronten, men nå ubevæpnet og forsvarsløse. At deres skjebne ofte ble grusom når de ble tatt til fange av fascistene og enda mer de fryktede marokkanske leiesoldatene til Franco, det gir filmen "Libertarias" et uhyre sterkt vitnesbyrd om.

SOVJETUNIONEN - "KRIGEN OM MODERLANDET"

Da verdenskrigen kom til Sovjetunionen i 1941 i form av tyske styrker som med tilsynelatende ustoppelig kraft veltet inn over grensene kom krigen til et land som i det ytre var forent under en sterk diktator, Josef Stalin, men i virkeligheten et land med en ganske udugelig militær ledelse. Stalin og Hitler var begge besatt av tanken om å henholdsvis forsvare og erobre hver fotsbredd jord og Stalin viste liten innsikt i den defensive krigens taktikk og strategi. Enorme sovjetiske hærstyrker ble omringet og tatt til fange eller tilintetgjort på ganske kort tid. Soldatene fikk ordre om å ikke trekke seg tilbake for noen pris - og prisen ble døden eller fangenskap.

Sovjetunionen var jo et land som i navnet ble styrt etter en frigjøringsideologi, og hyllet likestilling mellom kvinner og menn. Men tradisjonelt var mennene i Russland og enda mer landene i sør gjennomført fiendtlige til kommunismens kvinnefrigjørings- og likestillingsaspekt.

I Russland var det imidlertid likevel helt fra gammelt av aksept for kvinners deltagelse i nesten all slags arbeid, også slikt som i vesten gjerne ble sett på som "mannfolkarbeid".

I boka Fra Leningrad til Armenia gjør Hans Jacob Nilsen følgende observasjon:

Vi møtte de første trikkene - de førtes av jenter i skaut, mange busser hadde også kvinnelige førere, på en bro står en kvinne og sager tømmer. Trafikkonstablene er stramme små damer i mørke uniformer.

Det vil likevel være feil å tro at kvinnenes vei inn i de militære styrker var enkel og ikke møtte motstand. Det er ingen ting som tyder på at Sovjetstyret med Stalin i spissen hadde noen som helst planer om å likestille kvinner og menn på dette området, eller en gang lette kvinners muligheter til å gjøre militærtjeneste og absolutt ikke til å kunne gjøre en militær karriere.

Overraskende nok skjedde heller ikke gjennombruddet for kvinnene som et direkte resultat av mangel på mannlige rekrutter - slik mange vestlige mannlige kommentatorer senere har forsøkt å forklare omslaget i denne politikken med.

Det var i stor grad kvinners halstarrige insistering på å slippe til i de militære styrkene som gjorde utslaget, med noen få karismatiske kvinners innsats og overtalelseskunst i forhold til den Sovjetiske regjeringen som det avgjørende lille ekstra.

Marina Raskova fikk tillatelse av Stalin til å forme tre regimenter av kvinnelige piloter på et tidspunkt da det faktisk ikke var noen som helst mangel på mannlige piloter. Det var et avgjørende øyeblikk. Allerede i 1942 var dermed 222 000 kvinner under militær trening, derav omtrent halvparten skarpskyttere ("snikskyttere").

I alt utgjorde kvinner ved krigens slutt et sted mellom 8 og 10 prosent av de væpnede styrker, men det kan være langt flere fordi tallene som gjelder partisanstyrkene er ganske usikre.

I rene tall utgjorde dette en styrke på nær en million kvinner under våpen, og nesten ingen var vanlige menige soldater, men var alt fra tanksførere og flygere til maskingeværskyttere og altså snikskyttere.

Flygerne tiltrakk seg raskt oppmerksomhet og det sier litt om menns holdninger at tyskerne først nektet å tro at de plagsomme bombene som ble sluppet over deres stillinger natt etter natt av PO-2 dobbeltdekkere var fløyet av kvinner, nærmere bestemt 558. Bomberegiment (senere gitt elitestatus og nytt navn). Og tyskerne ble snart enige om at dette ikke kunne være "vanlige kvinner", men hekser. Og de gav dem det i mine ører absolutt ærefulle navnet "Nattheksene"!

Kvinnene fløy de fleste flytypene, men som ellers var det kampflygerne som fikk mest oppmerksomhet. Deriblant flygeressene Lidija "Lilja" Litvak og Jekaterina Budanova som i sine Jak 9 maskiner var med i utallige luftkamper og oppnådde en enestående heltestatus.

Ingen av dem overlevde krigen, Litvaks fly ble skutt ned på tysk side av fronten, og hennes anonyme grav ble først oppdaget i 1986. I 1990 ble hun endelig gitt tittelen "Helt av Sovjetunionen" av Gorbatsjov...

Den kanskje største innsatsen gjorde likevel kvinnene i partisanstyrkene, som var en nesten ren geriljahær som opererte bak de tyske stillingene. Noen av disse kvinnene betalte en uhyggelig pris for sin innsats etter å ha blitt tatt til fange og torturert til døde.

Ville Sovjetunionen seiret uten alle disse kvinnenes innsats? Marginene var i enkelte situasjoner slik at svaret godt kunne bli nei.

Og i så fall forandret jo de verdenshistorien totalt ved sin innsats.

OG ELLERS DA...?

I USA var det så mange som flere tusen (ifølge boka Women Aloft) kvinnelige flygere som ønsket å gjøre en innsats i det amerikanske flyvåpenet da krigen brøt ut. Noen få fikk sjansen, faktisk mindre enn hundre. De ble organisert i WAFS, Women Auxiliary Flying Service. De møtte en mannssjåvinisme uten like.

Mange av dem trodde de til slutt ville vinne fram med sitt ønske om å fly bombe- eller kampfly, men de ble det en av dem foraktelig kalte en "Mikke Mus-hær" der de til og med ble forventet å stige ut av flymaskinene sine nysminket og nypudret og "lady-like".

I England var ikke situasjonen særlig bedre, i hvert fall ikke for kvinnelige flygere. Det fantes en kvinneseksjon i Air Transport Auxiliary, men alle argumenter om at kvinner ville og kunne bli kampflygere ble møtt med løftede mannlige britiske øyenbryn, "Are you quite mad, young lady?".

ATA hadde på sitt meste omtrent hundre kvinnelige flygere.

I ei bok med tittelen British Women Go To War av J.B. Priestley utgitt mot slutten av krigen er det fullt av flotte fargebilder av engelske kvinner i mer eller mindre krigerske positurer, og boka åpner med "No country engaged in this war has mobilized its women for the war more thoroughly and efficiently than Britain has.".

Men sannheten var nok ganske mye blekere enn det. Kvinnene som er avbildet ved luftvernkanonene hadde lov til å gjøre alt utenom å trykke på avtrekkeren! Det å skyte var altså en mannsjobb.

Pussig nok hadde man ikke de samme restriksjoner og betenkeligheter når det gjaldt å sende kvinnelige agenter inn i Frankrike og andre land på livsfarlige oppdrag som uvegerlig ville føre til tortur og død dersom de ble tatt til fange...

Tyskland på sin side hadde berømte kvinnelige flygere, deriblant Hannah Reitch. En av verdens dristigste og dyktigste testflygere. Men nazi-ideologien hadde en av de klareste "kjønnsparagrafene": Krig var for menn. Tyskland og USA og England var altså i det minste ganske enige på ett punkt...

Men Tyskland gikk nok flere steg lenger enn sine fiender i vest. Kvinner var for Hitleristene i så høy grad "det annet kjønn", "totalt forskjellige fra menn", at man til og med ønsket å ta fra dem stemmeretten fordi politikk var ukvinnelig og kvinner hadde uansett ikke greie på slikt, de skulle konsentrere seg helt om sine roller som hustruer og mødre.

Bare i krigens aller siste, totalt desperate uker og måneder ble i all hast kvinner opplært i bruk av blant annet anti-tankvåpen.

Et av de landene der kvinner var svært aktive i motstandsbevegelsen var Jugoslavia, men også i Frankrike gjorde de en betydelig væpnet innsats.

I lille Norge fikk flere av kvinnene som var aktivt med i hjemmefronten oppleve at de som hadde vært bra nok som kampfeller i krigsåra fikk stå på fortauet og se på når "Gutta på skauen" marsjerte forbi dem i sluttet tropp 17. mai 1945.

Er så krig mer naturlig for kvinner enn for menn?

Nei, bare like naturlig og like unaturlig.

Det er fristende å sitere Nordahl Grieg som i et bitende dikt svarer en "offisersbror" som hevder at krigen ligger i den menneskelige natur med kvasse ordbilder av kvinner og menn i krigen, krigens lidelser og lengselen etter fred.

Krigen tilhører ikke noe kjønn, men dersom ett av kjønnene har noen som helst ære ved de krigene de har valgt å kjempe i, så er det kvinnene heller enn mennene den æren tilfaller.