Received-SPF: pass (web4.sircon.net: local policy designates 81.27.32.118 as permitted sender) Message-ID: <45937ECE.5070800@naggum.no> Date: Thu, 28 Dec 2006 08:22:38 +0000 From: Erik Naggum Organization: Ungregarious News User-Agent: Mozilla/5.0 (X11; U; Linux i686; en-US; rv:1.7.12) Gecko/20060607 Netscape/7.3 X-Accept-Language: en-us, en, nb, no, da, sv, de-de, de, fr-fr, fr MIME-Version: 1.0 To: SKEPSIS:; X-Enigmail-Version: 0.93.0.0 OpenPGP: id=C7F58576CC585167; url=http://erik.naggum.no/C7F58576CC585167.key Subject: [Diskusjon] Tro og vitenskap: Sammensurium eller =?utf-8?b?c2FtbWVucsO4cmU/?= X-BeenThere: diskusjon@skepsis.no X-Mailman-Version: 2.1.5 Precedence: list List-Id: diskusjon.skepsis.no List-Unsubscribe: , List-Archive: List-Post: List-Help: List-Subscribe: , Content-Type: multipart/mixed; boundary="===============2128360151==" Sender: diskusjon-bounces@skepsis.no Errors-To: diskusjon-bounces@skepsis.no This is an OpenPGP/MIME signed message (RFC 2440 and 3156) --===============2128360151== Content-Type: multipart/signed; micalg=pgp-sha1; protocol="application/pgp-signature"; boundary="------------enig3834022F01DED1872932029B" Content-Transfer-Encoding: 8bit This is an OpenPGP/MIME signed message (RFC 2440 and 3156) --------------enig3834022F01DED1872932029B Content-Type: text/plain; charset=UTF-8; format=flowed Content-Transfer-Encoding: 8bit Biblioteket har venteliste på boken «Tro og vitenskap: Sammenheng eller sammenstøt?», så jeg fikk bare en måned på å prøve å lese meg gjennom dette motbydelige søppelet, en like behagelig oppgave som om det var et krampenynorsk «dikt» i pliktskolen. Vanligvis leser jeg bøker på 200 sider uten engang å hente en ny halvliter te, men denne har jeg ikke klart å lese uten å bli sittende og måpe over at det går an å få seg til å tro så mye /naivt/ skrulleri — og jeg har blitt eksponert for ganske mye fra Usenet. Ta f eks kapittel 2 «Kristen tro og evolusjon» av en Truls Jakob Langvad. Det begynner slik: «Debattantene er ofte på kollisjonskurs med hverandre om tema som handler om kristen tro og evolusjon. Årsaken er er i så fall at de snakker om to helt forskjellige sider av virkeligheten: den sansbare og den oversanselige.» Det blir bare enda mer tåpelig og barnslig deretter. Dette er folk som er så forstokket at de virkelig /tror/ på noe «oversanselig». Det er trolig mer givende å ringe en spåkone som vet hun kan ta feil. Boken har klart det mesterstykket å gi en god mengde kristne skrullinger anledning til å si noe som /ikke-kristne/ kanskje kunne fått glede av, men dette er en bok som er skrevet av kristne, for kristne, og som bare eksisterer fordi det finnes et marked for suttekluter og smokker for folk som ikke klarer og ikke vil prøve å leve i den virkelige verden, slik at de skal kunne føle seg litt bedre sammen — såkalt «oppbyggelig litteratur». Jeg skal imidlertid ta for meg de desidert /beste/ innleggene i denne søppeldyngen, de av Bjørn Are Davidsen, «Hva har Bibelen gitt vitenskapen? Når harer tygger drøv» og «Historien om det som ikke skjedde — krigen mellom kirken og vitenskapen», fordi de viser en forfatter som har god styring på en stor mengde fakta og som klarer å formidle dem aldeles utmerket, men som også har så dårlig evne til logisk og kritisk tenkning at han «tenker baklengs» og bedriver den samme merkelige måten å servere argumenter og premisser som liksom skal støtte en allerede avgjort konklusjon som vi ser hos folk som prøver å postrasjonalisere handlinger de for sent forstår har vært destruktive. Det som i aller sterkest grad preger «tenkningen» er en nær total åndsfraværenhet i forhold til alternativer og solide logiske strukturer. Jeg har ikke funnet noe sted i denne boken, eller i Bjørn Are Davidsens kapitler spesielt, at det /argumenteres/ for det man faktisk forsvarer og mener. Isteden taes konklusjonen for gitt («gud» finnes, kirken er et positivt bidrag, etc), og så forsøker man å støtte oppunder denne fiks ferdige konklusjonen med absolutt hva som helst som føles riktig, uten et øyeblikks refleksjon over strukturen i støtteputene (kan den strukturen brukes ett sted, kan den brukes andre steder, og da kan man få virkelig bisarre konstruksjoner) eller alternative tolkninger. Dette gir naturligvis en dyp innsikt i den kristne hjernes dysfunksjon og hvordan det er mulig å fortsette å tro på eventyrene og «gudene» sine i en verden som ikke bare har forstått galskapen i, men fullstendig /forlatt/, forestillingen om at det er «bevisste krefter» som beveger naturen. Fremfor alt fremstår kristendom som en alvorlig psykose i denne boken. Dette er folk som «tror» på noe som de med sin fornuft vet, eller ville ha visst om de brukte den, ikke kan være tilfelle, men som de begrunner med argumenter av typen «hvis p, så q; q; altså p», eller mer konkret «dersom det finnes en «gud» (og kirken er god, etc), skulle vi se følgende resultater: . Vi ser alle disse resultatene, så da er vi sikre på at det finnes en «gud» (og at kirken er god, etc)». Det er så man blir sittende og lure på hvordan i himmelens navn og/eller helvete det går an å tenke så dårlig — og ikke minst lure på hvor ofte folk som ser ut til å drive med forskning begår slike skrikende logiske tabber utenfor religionspsykosen sin. /Kan/ folk som tenker så dårlig fungere i et samfunn der logikk ikke er noe man bare kan velge bort når en vil «tro» på en konklusjon? Men koseprat for andre medlemmer av menigheten er jo sjelden av særlig høy intellektull kvalitet, så det er sikkert urettferdig av meg å behandle denne boken som om den var skrevet for å belyse et viktig tema, og ikke bare servere koseprat-platityder til menighetens mest trofaste. Det forekommer meg som sannsynlig at dersom man hadde vist tegn til kritisk tenkning i denne boken, ville Lunde forlag ha fått masse rasende brev fra psykotiske lesere som bare ville få en bekreftelse på hvor lurt det er av dem å holde fast på sin psykotiske religion, ikke faktisk /tenke/ over noen «sammenheng eller sammenstøt» mellom tro og videnskap. Jeg har tilsynelatende klart å unngå utgivelser fra Lunde forlag fullstendig hittil i livet, og jeg tror sannelig at jeg kommer til å la være å lese en bok dersom den utgies på dette forlaget heretter, også: De retter seg åpenbart /utelukkende/ mot en menighet jeg ikke er og ikke vil være medlem av. «Hva har Bibelen gitt vitenskapen?» er tuftet på argumentet at bibelen er /fiksjon/. Dessverre taes ikke denne innsikten helt ut, slik normale mennesker har gjort over hele Vesten, slik at bibelen blir viktig for Vestens kultur på eksakt samme måte som greske myter om helt andre guder som ingen tror på, som Shakespeares tildels bisarre, overtroiske billedbruk, men like fullt dype innsikt i vår natur som mennesker, osv. Jeg har selvsagt intet imot fiksjon, men jeg har veldig mye imot folk som er så tette i pappen at de ikke klarer å skille fiksjon fra fakta og som «tror» på fiksjonen de har lest eller blitt fortalt. Når muligheten ligger åpen for en kristen til å innse at eventyrsamlingen de «tror» på er nettopp en eventyrsamling fra en annen kultur og tid og av den grunn alene ikke kan si så /veldig/ mye viktig om man begynner å ta den bokstavelig, og man systematisk går rundt grøten, blir en mer oppvakt leser bare frustrert. En får en vond følelse av at noen har lest Asbjørnsen og Moe eller Brødrene Grimm for å studere den fysiske, naturlige virkeligheten som folk opplevet på den tiden. Det blir som i dårlig krim når leseren har forstått hvem som gjorde det og forfatteren bare holder det gående. Det /er/ faktisk mye bibelen har gjort for Vestens tenkning. Bjørn Are Davidsen kommer inn på flere ting, men det er hele tiden på fotgjengernivå. Dét er også svært frustrerende. Innsikten er fraværende, selv om faktakunnskapen er solid. Jeg bet særlig merke i frustrasjonen over å lese dette avsnittet: «Det var også viktig at man brøt med en syklisk historiesforståelse. Mens man i de fleste andre kulturer oppfattet at historien gikk i større sirkler, det det egentlig ikke var mulig med noen grunnleggende fremskritt, mente man i europeisk middelalder at historien gikk i én retning, mot et høyere mål. Denne linære historieoppfatningen medvirker til den troen på fremtiden som skulle komme til å kjennetegne Europa, og ga inspirasjon til å søke både teknologiske og vitenskapelige fremskritt.» Selv en hard ateist som meg har fått med meg at kristendommen fikk satt en stopper for den sykliske historieforståelsen, men grunnen var at Jesus var en éngangsforeteelse. Det at tiden gikk /uten/ at han kom tilbake, noe de troende i /svært/ stor grad trodde han skulle fordi de troende /fastholdt/ en syklisk historieforståelse, førte til at alle så at historien var lineær, /ikke/ syklisk slik de religiøse hele tiden hadde sagt den var. En masse kristne tror /ennå/ på at han skal komme tilbake for å slutte sirkelen. En enda større mengde muslimer tror fullt og fast på at fortiden skal komme tilbake. Jeg minnes Thomas L. Friedmans analyse av kulturer, der han påpeker at en nasjons kapasitet for utvikling kan leses på hvorvidt de ser bakover på alt deres forferdre har gjort, eller fremover på alt de selv må gjøre. Å ha en storhetstid bak seg fører /i seg selv/ til at man slutter å se fremover. Den sykliske tankegangen er lammende i så stor grad at sykliske kulturer står bom stille. Så også med religionene som holder fast på at deres éngangsforeteelse, om enn aldri så forkludret og mytologisk i eventyrene de forteller, skal skje én gang til. Det at Jesus /ikke/ kommer tilbake, er det som gjør at /ikke-kristne/ kan se at de religiøse må ha tatt feil og /dette/ gir de som ikke lammes av religiøs psykose en god motivasjon til å legge eventyrtiden /enda/ lenger bak seg. Se imidlertid på hva som skjer når de psykotisk-religiøs sykliskistene kommer til makten, i Midt-Østens primitive islam og i USAs primitive kristendom: De /ødelegger/ fremtiden fordi de «tror» at mytefiguren deres skal komme og sette ting tilbake der de hører hjemme og rette opp «skaden» som har skjedd da verden gikk fremover. Folk som vil slutte sirkelen vil /alltid/ tilbake i tid. Å late som om det er kristne som skal få æren for at /deres/ sykliske historiesforståelse ble /falsifisert/ slik at alle de som var mindre psykotiske kunne tenke fremover, det er grov historieforfalskning. Fremskrittene i Vesten har alle kommet fordi de religiøse påstandene viste seg /ikke å stemme/. Der man ikke har lykkes i å destruere eventyrenes klamme hånd over historien, går utviklingen nettopp /ikke/ fremover. Artikkelen avslutter med dette kvalmende oppgulpet av prefabrikert selvforherligelse: «Bibelen var nok ikke tilstrekkelig for å skape moderne vitenskap. Likevel synes en rekke studier å vise at den kan ha gitt helt nødvendige impulser. Den virkelighetsforståelsen som sentrale tenkere fant i Bibelen har i stor grad vist seg å stemme med naturvitenskapens — og dermed antagelig virkelighetens — premisser. Spør noen hva Bibelen har gitt vitenskapen, kan svaret rett og slett være vitenskapen selv. Det burde holde for de fleste bøker.» (Jeg forstår faktisk ikke hva den siste setningen er ment å bety.) Artikkelen har imidlertid brukt mye krefter på å vise at når noen tolket bibelen bokstavelig, så var dette åpenbart urimelig, og man måtte ty til en mer liberal tolkning og se bibelen som fiksjon for et folkelig publikum heller enn fakta. Gang på gang viser Bjørn Are Davidsen at det bibelen sier ikke bare er feil, det er så feil at religiøse krefter påpeker at de som tror på det kan skjemme seg ut ved å bestride det folk erfarer og forstår er sant, her fra kirkefaderen Augustin: «Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring. Da er det en skammelig og farlig sak om en ikke-troende hører en kristen som taler tull om disse emnene ut fra skriften. Vi bør alle gjøre hva vi kan for å forhindre en så pinlig situasjon, der folk oppdager så stor uvitenhet hos en kristen at de ler av og latterliggjør det hele. Skammen skyldes ikke så mye at en enkeltperson blir pekt nese til, men at folk som ikke er troende tror at de som skrev våre hellige skrifter står for dette. Det er til skade for dem vi ønsker å skal bli frelst når de som står bak våre hellige skrifter blir kritisert og fornektet som uvitende. Hvis de oppdager at en kristen tar feil på et område som de selv kjenner godt, og hører at han står fast ved sine tåpelige oppfatninger om våre skrifter, hvordan skal de da tro på de samme bøkene når d eforteller om oppstandelsen fra de døde, håpet om evig liv, og Guds rike, hvis de tror at disse sidene er fulle av feil om fakta som de selv har lært av erfaring og sin fornuft?» Ja, jøss, vitenskapen stammer sannelig fra bibelen, dere. Anstrengelsene for å få de hellige skrifter, i akk så ymse oversettelser, til å stemme med det folk til enhver tid forstår bedre av den virkelige verden, har gjennom hele historien lagt en svært klam hånd på all tenkning, men ettersom det ble umulig for de kristne tyranner å holde på galskapen, endret de bare «tolkning» av bibelen slik at de ikke skulle fremstå som idioter. Jeg synes imidlertid det hele topper seg hos Bjørn Are Davidsens anti-logiske fjolleri da han får seg til å skrive dette lattervekkende stupide våset: «Noen har vært fristet til å bruke dette til å si at Gud dermed stryker i biologi. I realiteten antyder det nok heller at man selv ligger tynt an i hebraisk.» Javisst, for det er jo på /hebraisk/ at vi får levert eventyrsamlingen i vår tid! Dette er dessverre representativt for den vanvittig dårlige logikken som ødelegger god faktakunnskap. En ikke-kristen leser vil nødvendigvis konkludere at Bjørn Are Davidsen er sprø og utilregnelig, den typen som finner «bekreftelser» på akkkurat hva faen som helst og som derfor «tror» på det han i utgangspunktet forventet å finne og derfor alltid finner. Er det nemlig én ting videnskapen har gitt oss, er det at «det er ikke tilstrekkelig å tro», og for virkelig å understreke dette, har vi den enkle læresetning i videnskapelig metode at man /aldri/ skal bruke det samme datagrunnlaget man brukte for å gjette seg til en mulig sammenheng til å finne bekreftelser på den mulige sammenhengen. Om man har fått 6 seksere på rad fra en terning man mistenker at kan være vektet, skal man ikke si seg fornøyd med å tro den er vektet fra dette grunnlaget, ei heller bruke de 6 sekserne som «bevis» på at det en tror er sant, men gjennomføre så mange /nye/ terningkast at den statistiske sannsynligheten for å få den spådde sekvens er tilstrekkelig lav ved en uvektet terning til at en kan forkaste den hypotesen og deretter mange nok nye terningkast til at alternativer til den nye hypotesen blir forkastet på samme måte. Denne prosessen er det /motsatte/ av tro. I korthet er det ingenting som er mer motsatt av tro på «guder» og andre slags krefter enn en dybdeforståelse av /tilfeldighet/. Vestens videnskapelige utvikling skyldes at vi begynte å forstå tilfeldighet, sannsynlighet og risiko. Dette har vist seg umulig for sterkt religiøse mennesker å begripe, og den foreliggende boken er et 173-siders manifest til ikke-forståelsen av tilfeldighet. Ingen religiøse mennesker noe sted i verden kan med æren i behold hevde at videnskapen kommer fra de religiøses forstyrrede leir av tilfeldighetsfornektere, men like fullt gjør Bjørn Are Davidsen dette til sitt store prosjekt. Jeg sier som Charlie Brown: Good grief! «Historien om det som ikke skjedde» er på den ene siden en hemningsløst vellykket opplisting av myter om kirkens angrep på videnskapsmenn. Dette er Bjørn Are Davidsen virkelig dyktig på, og tabellen med myter og virkelig historie er jeg tilmed tilbøyelig til å akseptere som sann fordi jeg stoler på hans gode faktakunnskaper og gode track record på å «debunke» usannheter. Men det er på den andre siden igjen et skrikende eksempel på hans forferdelig dårlige evne til logisk tenkning. Jeg blir helt matt av å lese slike uholdbarheter som er ment å støtte oppunder en eller annen forhåndsbestemt konklusjon uten /noen/ evne til å se seg for etter alternativer som kan gi samme «konklusjon» eller alternative premisser som kan avkrefte konklusjonen. Det blir som en som har fått 6 seksere på rad og som utbryter «Hva er sannsynligheten for dét?» som om den skulle være noe annet enn sannsynligheten for enhver annen sekvens av 6 terningkast og som bruker dette til å innbille seg at han «sitter i hell». Et nydelig eksempel på hvor dårlig det går an å tenke, finner vi i dette avsnittet: «Enkelt sagt kan vi konkludere på en av tre måter om forholdet mellom kirke og vitenskape: 1. Kirken og kristen tro har i størst grad *hemmet* fremveksten av moderne naturvitenskap. 2. Kirken og kristen tro har i størst grad *fremmet* fremveksten av moderne naturvitenskap. 3. Kirken og kristen tro har alt i alt hatt lite betydning fra eller til for moderne naturvitenskap. Her skal vi argumentere for at 1 ikke stemmer, og at realiteten synes å ligge langt nærmere 2.» Jeg må si at jeg ble sittende i flere minutter og lure på hvordan i granskauen det er /mulig/ å publisere noe slikt og ikke skamme seg til dypet av sin sjel over å stille opp i utgitt boks form som en frådende idiot. (Jeg kom til at dybden av ens sjel måtte være eksakt null.) Det som må til for å klare å «tenke» slik, er åpenbart en uhyre enkel matematisk tankegang: Summen av målinger av et fenomen over en gitt tid er enten mindre enn null, større enn null, eller null. Det høres jo så opplagt og tilforladelig ut, men for å kunne summere målinger slik, må selvsagt målingene være kommensurable: Vi må kunne felle ut én enkelt verdi for i hvilken grad /hver/ enkelthandling fra kirkens side som vi skal summere over har hemmet eller fremmet fremveksten av moderne naturvitenskap. Er det mulig å regne ut en slik grad for /noen/ handling? Er det mulig å regne ut /noen/ enkeltverdi som kan summeres over mange handlinger over lang tid for å komme frem til de vakre tre matematiske alternativer mindre enn null, null, større enn null av hvilke alltid bare én er sann? Det er det opplagt /ikke/! Hva står man så igjen med? Jo, en /pseudomatematisk/ påstand. Og artikkelen handler om pseudovidenskap og pseudohistorie! Jeg tror ikke Derrida og Kristeva tilsammen kunne ha kokt mer suppe på en slik matematisk spiker. Det er egentlig unødvendig å gå dypere inn på denne artikkelen — metodemessig har den vist seg å være så langt under et akseptabelt nivå at den kan avvises som sludder — men den har altså likevel en lang liste med myter stilt opp mot det som virkelig skjedde. Jeg har sagt at jeg er tilbøyelikg til å akseptere tabellen som sann, men jeg får virkelig prøvet tilbøyeligheten når jeg leser den typen halsbrekkende irrasjonalitet som liksom «begrunner» at noe var en myte. Her er ett eksempel: «De skolene som først tok over i Alexandria tilhørte til og med en mer aggressiv og tildels antikristen retning av nyplatonismen[. D]ette tyder ikke akkurat på at mordet på Hypatia var uttrykk for en bevisst og vellykket politikk overfor gresk filosofi.» Jeg la fra meg boken og tenkte bare å levere den tilbake med det samme da jeg hadde lest dette. /Så/ dårlig går det bare ikke an å tenke uten at en er en bevisst, kynisk svindler av verste sort. Men så holdt jeg jo dette frastøtende ulogiske søppelet opp mot resten av boken, og så at Bjørn Are Davidsen faktisk er /bedre/, mer moralsk, mer etterrettelig enn noen av de andre som har blitt hengt ut til spott og spe i denne boken, og jeg hadde jo lagt merke til tabellen lenger bak da jeg bladde i boken før jeg bestemte meg for å låne og lese den. Det å klare å produsere noe /så/ frastøtende tåpelig betinger at man ikke klarer å se /noen/ alternativer til hvordan ting kan ha skjedd enn det man argumenterer for og «tror» på. Dette er et vanlig karaktertrekk hos kristne: De blir mer eller mindre hellig overbevist om at akkurat deres tolkning av et eller annet, fra skriftsted til begivenhet, ikke bare er den eneste mulige, men at det å bevege seg bort fra den eneste mulige er /kjettersk/ og en trussel mot deres tro. En skal være ille psykotisk for å tenke slik i første omgang, men kristne er eksperter på å se bort fra alternativer og å tro på tilfeldigheter som om de er «tegn» (mirakler, blant annet). Her er ett opplagt alternativ: Mordet var begrunnet med en bevisst politikk overfor gresk filosofi, men det /mislyktes/ så ettertrykkelig at konsekvensene ble de motsatte av det man hadde trodd. Engelsk har et fint uttrykk for dette: «It backfired.» Å klare å skrive nos så dumt og så /sykt/ som at «det mislyktes, /altså/ var det ikke deres intensjon» betinger imidlertid at man /generelt/ lever i en verden der man står fritt til å fraskrive seg ansvaret for handlinger som fikk andre konsekvenser enn man ønsket seg og ikke ser dette som den alvorlige sinnslidelse det dessverre er. Kristne som handler til skade for andre mennesker, og dét gjør de ofte, er de reneste eksperter på å rasjonalisere sine handlinger med henvisning til deres «intensjoner», som om det å være så /stupid/ at man ikke forstår hvordan ting kommer til å ende liksom fritar en fra ansvar for det som /måtte/ komme. Denne etiske rottegiften har imidlertid satt sitt tydelige preg på Vesten: Vi tror fremdeles at det er viktigere å se på hva noen «mente» å gjøre enn hva de faktisk gjorde, og for å straffe i rettssystemet, må man finne en destruktiv intensjon (som å unnlate å bry seg om konsekvensene der påpasselighet er påkrevet). Det er imidlertid slik at når en gjør noe som får uventede konsekvenser, så /skal/ man lytte til de som forteller om det som virkelig skjedde og man /skal/ lære av det og om ikke sette seg på skolebenken for å lære seg fysikk og sannsynlighetslære, ihvertfall ta det med i vurderingen neste gang. Dumhet er aldri noen unnskyldning for å begå skadeverk i /påstått vanvare/. Men for /kristne/ er det ikke slik: Der kan man med et gullende rent hjerte begå de mest uhyrlige handlinger og bare stå til rette for en eventyrgud som bare ser på om de «mente det vel», som f eks kampanjen mot kondomer i land som er hardt rammet av AIDS og en så dyrisk, primitiv seksualkultur at vi tilmed nekter våre hunder noe tilsvarende. Og om man ser tilbake på historien og ser at det gikk riktig galt, ja, da /kan/ jo ikke intensjonen bak et mord ha vært at det skulle gå galt. Nei, vi kan tvert imot bruke det at det ikke gikk slik det /burde/ ha gått om intensjonen var slik det sies, til å vise at intensjonen /ikke kunne ha vært/ det den sies å være. For alle vet jo at når kristne handler, da går det alltid akkurat som de mener — ellers er det jo en eller annen «djevel» som har vært på ferde slik at kristne aldri får skylden for noe som går riktig jævlig. Min etikk er ganske anderledes enn de kristnes, noe jeg stadig overraskes over, spesielt fordi den er så /langt/ fra de kristnes «jeg mente det vel»-etikk: Intensjonen er /fullstendig/ uinteressant for noen andre enn de som har begått handlingen. Den enkelte blir nødt til å se på hva de ville, hva de gjorde, og hva som skjedde, og konkludere at de må lære seg mer om hvordan ting virker til neste gang de vil det samme dersom de ikke likte konsekvensene av de handlingene de trodde skulle oppnå det de ville, men for /andre/ mennesker er det ingenting i denne verden som er mindre interessant enn noens intensjoner. Om det voldet (objektiv) skade, er det /eneste/ vettuge mennesker er interessert i, å få rettet opp skaden slik at bare den som voldet skaden blir skadelidende, men aldri mer skadelidende enn det å rette opp skaden innebærer (dvs, tanker om straff og hevn og slikt er solide bevis på en alvorlig, destruktiv sinnssykdom og på fravær av etisk refleksjon og normal utvikling som /menneske/). Om de har med vedkommende å gjøre til vanlig, vil de også ønske å gjenvinne tilliten til vedkommende slik at de kan forvente at de ikke vil volde den samme skaden igjen, men også /selv/ måtte lære seg å ta de nødvendige forholdsregler. Den kristne vrangforestillingen om at intensjonene er så viktig, fører til at kristne begår uhyrligheter og intet lærer, men øker skaden ved å be om «tilgivelse» fra offeret de ikke gjør noe for å rette opp skaden hos og mest for å føle seg bedre selv, og så går de hen og gjør akkurat det samme om og om igjen fordi de hele tiden har gullende rene «intensjoner» — det er bare virkeligheten som er så jævlig vrang å nekte dem de resultatene de mener de /burde/ få. Den kristne forestillingen om at alle egentlig har samme etikk, slik at om noen handler galt, så vil de akseptere en «straff» for det, er så /sinnssyk/ i et moderne samfunn at det ikke er mulig å behandle mennesker som tror på noe slikt som om de er mennesker i det hele tatt, for de må forventes å gripe til det syke, ondskapsfulle overgrepet det er å «straffe» noen bare for at de har «brutt» den straffendes moral uten å volde noen objektiv skade. Moderne og fremfor alt /frie/ samfunn er preget av et mangfold av etiske normer der det aldri kan være noe galt i å ha en annen etikk enn andre, bare galt å skade andre objektivt (slik loven definerer det), der /intensjoner/ som er basert på at alle «egentlig» er helt enige om etikken, aldri kan brukes til å unnskylde noen faktisk skade eller straffe noen uten at skade er voldet. Mitt favoritteksempel er aborter: Psykotiske kristne mener at selve /mennesket/ (dvs, psykotikernes vrangforestilling om «sjel») eksisterer fra unnfangelsen av (til tross for at «guden» deres da myrder > 97% av alle helt uskyldige sjeler), så dersom noen er uenige i dette skvalderet og vil kvitte seg med en uønsket celleklump /før/ det blir et menneske de ikke kan ta seg av, /må/ de ha en /intensjon/ om å drepe et menneske, og må straffes deretter, uansett om der aldri var noen objektiv skade som /noen/ kunne ha lidd — tvert imot, faktisk. De psykotiske kristnes vrangforestillinger fører til at de ikke kan begripe at noen kan ha en annen etikk, basert på videnskap heller enn noen mystiske «sjeler», så de kan ikke se noens handlinger ut fra andre intensjoner enn /de selv ville ha hatt/. Dette er å bedømme andre mennesker som om de bare var kloner av en selv, og dette er grunnlaget for det meste som går galt i hodet til en kristen. Det er særlig fremtredende hos kristne som virkelig er så forstyrret og forstokket at de tror at ateister må ha det samme fjollete «gudsbegrepet» som de selv, men liksom «fornekter» det, og siden dette er en dødssynd innenfor psykosen deres, /må/ ateister være onde umennesker. Det kan synes som om det er en god ting å lytte til hva noen sier de har hatt av «intensjoner» med handlingene sine når en skal vurdere handlingene og dem etisk, men det eneste det faktisk fører til, er et tyranni der bare én intensjon for en gitt handling kan aksepteres og avvikende intensjoner straffes /hardere/. Den kristne uetiske galskapen kommer altså klarest til uttrykk når man skal vurdere en udåd begått av en kristen. Dersom en faller for fristelsen å bruke intensjonen til å dømme dem etter, må en også akseptere at de kristne vil gå til systematisk skurevask med hele JIF-spekteret av vaskeprodukter for å fremstille sine intensjoner som gullende rene og derfor skal de liksom være straff-frie uansett hvor mye faenskap de faktisk har begått. Hevder man at noen ikke kan ha hatt så gullende rene intensjoner som de sier de har hatt, løper man den enorme risiko å nekte noen å ha sine egne intensjoner, og dette er mine øyne den /verste/ siden ved kristen «etikk», for det er her den verste undertrykkelsen begynner. Dermed er det å forsvare f eks mordet på Hypatia med at de ikke kan hatt de destruktive intensjonene morderne påståes å ha hatt /fordi det ikke gikk slik som det burde ha gått med de intensjonene/ noe som bare en psykotisk kristen kan gjøre i lys av den forstokkede vrangforestillingen om at intensjonene er det man egentlig skal dømmes på, uanfuckingsett hvor mange man skader hvor mye med «de beste intensjoner». Det er i mine øyne på tide å sette et sterkt søkelys på den kristne «monoetikken», den som bare tillater kristne intensjoner og som bedømmer folk etter intensjoner de faktisk ikke har, bare fordi de som bedømmer dem ikke kan forestille seg andre intensjoner enn dem de selv ville ha hatt for nettopp /ikke/ å gjøre det tiltalte faktisk har gjort. (Bare der står det et digert neonskilt og lyser «feilslutning!» til de som har øynene åpne — dersom du ikke ville ha gjort X av grunn Y, er det helt usannsynlig at noen som gjorde X, gjorde det av grunn Y, men den typen som virkelig tror på «demoner» og «guder», vil nettopp /mistenke/ noen for dette fordi de ikke har mental kapasitet til å se noen alternativer til deres emosjonelle moralske forargelse.) Disse siste to kapitlene i denne boken er altså preget av solide faktakunnskaper, elendig til fraværende logikk, slik vi som har sett Bjørn Are Davidsen i fri dressur her er blitt vant til, og håpløs naiv babling om årsaker og følger. Vil man få noe utbytte av boken overhodet, kan man droppe de andre kapitlene, men bruke tid på å lese om hvordan f eks Augustin tenkte (jeg fant det oppløftende å se at de forholdt seg til fiksjonen sin som fiksjon, men deprimerende at de ikke tok steget helt ut) og å studere tabellen over myter og historiske fakta, så sant man ser bort fra alt som ligner årsaker og virkninger i «forklaringene» til Bjørn Are Davidsen, for dét er noe han bare ikke får til: Uansett hvordan man snur og vender på det, er kirken og religionen en velsignelse for menneskeheten, og om det går riktig så jævlig og vitenskapen i sum hemmes mer enn den fremmes, så er det garantert ikke kirkens og religionens skyld, for den har jo de beste intensjoner /hele tiden/. Tro dét den som vil... Erik Naggum -- Member of AAAS ACM AMS APS ASA EMS IEEE IMS MAA NYAS NBF NFF NMF Probability is not about the odds. It is about the belief in the existence of an alternative outcome, cause, or motive. -- Taleb ID: 2006-362-13517 http://erik.naggum.no/sources-and-resources/ --------------enig3834022F01DED1872932029B Content-Type: application/pgp-signature; name="signature.asc" Content-Description: OpenPGP digital signature Content-Disposition: attachment; filename="signature.asc" -----BEGIN PGP SIGNATURE----- Version: GnuPG v1.4.5 (GNU/Linux) iJ8EARECAF8FAkWTfs8sGmh0dHA6Ly9lcmlrLm5hZ2d1bS5uby9DN0Y1ODU3NkND NTg1MTY3LnNpZ24rGGh0dHA6Ly9lcmlrLm5hZ2d1bS5uby9DN0Y1ODU3NkNDNTg1 MTY3LmtleQAKCRDH9YV2zFhRZwBNAJ4nFqRMuKDFy9mZ915o2ICsXEc7kgCcDFKl Gx0VZmZJ1CdmnYTpUeiENOU= =oM9Y -----END PGP SIGNATURE----- --------------enig3834022F01DED1872932029B-- --===============2128360151== Content-Type: text/plain; charset="iso-8859-1" MIME-Version: 1.0 Content-Transfer-Encoding: quoted-printable Content-Disposition: inline _______________________________________________ Diskusjon mailing list Diskusjon@skepsis.no http://lists.skepsis.no/mailman/listinfo/diskusjon --===============2128360151==--