Received-SPF: pass (web4.sircon.net: local policy designates 81.27.32.102 as
	permitted sender)
Message-ID: <457463A3.9050208@naggum.no>
Date: Mon, 04 Dec 2006 18:06:27 +0000
From: Erik Naggum <erik@naggum.no>
Organization: Ungregarious News
User-Agent: Mozilla/5.0 (X11; U; Linux i686; en-US;
	rv:1.7.12) Gecko/20060607 Netscape/7.3
X-Accept-Language: en-us, en, nb, no, da, sv, de-de, de, fr-fr, fr
MIME-Version: 1.0
To: SKEPSIS:;
Subject: Re: [Diskusjon] Hei - eg har eit =?UTF-8?B?c3DDuHJzbcOlbA==?=
References: <328460D2FAEB5942A407DF069D079EEA0115B1FA@TNS-FBU-2E-012.corp.telenor.no>
In-Reply-To: <328460D2FAEB5942A407DF069D079EEA0115B1FA@TNS-FBU-2E-012.corp.telenor.no>
X-Enigmail-Version: 0.93.0.0
OpenPGP: id=C7F58576CC585167; url=http://erik.naggum.no/C7F58576CC585167.key
X-BeenThere: diskusjon@skepsis.no
X-Mailman-Version: 2.1.5
Precedence: list
List-Id: diskusjon.skepsis.no
List-Unsubscribe: <http://lists.skepsis.no/mailman/listinfo/diskusjon>,
	<mailto:diskusjon-request@skepsis.no?subject=unsubscribe>
List-Archive: <http://lists.skepsis.no/pipermail/diskusjon>
List-Post: <mailto:diskusjon@skepsis.no>
List-Help: <mailto:diskusjon-request@skepsis.no?subject=help>
List-Subscribe: <http://lists.skepsis.no/mailman/listinfo/diskusjon>,
	<mailto:diskusjon-request@skepsis.no?subject=subscribe>
Content-Type: multipart/mixed; boundary="===============0831456966=="
Sender: diskusjon-bounces@skepsis.no
Errors-To: diskusjon-bounces@skepsis.no

This is an OpenPGP/MIME signed message (RFC 2440 and 3156)
--===============0831456966==
Content-Type: multipart/signed; micalg=pgp-sha1;
	protocol="application/pgp-signature";
	boundary="------------enig232557B9654744D080F81182"
Content-Transfer-Encoding: 8bit

This is an OpenPGP/MIME signed message (RFC 2440 and 3156)
--------------enig232557B9654744D080F81182
Content-Type: text/plain; charset=UTF-8; format=flowed
Content-Transfer-Encoding: 8bit

* bjorn-are.davidsen@telenor.com @2006-12-04 13:43Z -> Stig Bull
>> Eller er det rett og slett at vi ikke skal diskutere det du anser 
>> som personlig religion, av frykt for å ikke tråkke kristne 
>> skeptikere på tærne?
> Noe som jeg lurer på er hvor forestillingen som enkelte synes å ha om 
> at denne listas regler, om ikke å ha en generell religionskritikk, 
> handler om ikke å "tråkke kristne skeptikere på tærne"? Altså noe i 
> retning av at "vi må ikke si mot de hyggelige kristne på lista, de 
> kan bli så støtt".

Er du åpen for at andre kan oppfatte dine innlegg hit anderledes enn du 
mener dem og at de måler dine innlegg opp mot en annen standard enn du 
bruker, og for å forstå at etter tilstrekkelig mange episoder der du går 
fullstendig av skaftet med å forsvare den «personlige» religionen din 
mot allverdens tanker og kritiske blikk, så blir man, vel, litt var 
overfor akkurat deg og din «personlige» tro som du insisterer på å gjøre 
til et offentlig anliggende uansett hva andre måtte prøve å få deg fra 
og isteden prøver å diskutere?
    Du er ikke alene om å ta ting personlig når noen snakker om noe som 
ikke er personlig i den offentlige sfære eller i diskusjoner, hvor 
personen bak ytringen er fullstendig irrelevant for hvorvidt den er 
/sann/ (men hvor folk selvsagt kan /tro/ på den avhengig av personlig 
status og derfor ikke utfordre den på sannhet, eller /mistro/ den om de 
er irrasjonelle nok til å være den typen som har sterke følelser mot 
avsendere og derfor ikke engang gidder å høre på viktige sannheter om de 
kommer fra «feil» kilde), men du er den eneste her som konsekvent viser 
tegn til ikke å ha noe /begrep/ om det man diskuterer i diskusjoner og i 
den offentlige sfære og som oppfører deg konsekvent som om dette 
diskusjonsforum er en privat liten vennekrets der hensikten er å kose og 
klemme hverandre, ikke å /diskutere/ noe og /teste/ om det hver og en av 
oss måtte tro virkelig stemmer.
    Nå er der naturligvis intet i veien for å ønske seg eller å lage en 
mailingliste for en privat liten vennekrets der man bryr seg vesentlig 
mer om hverandres følelser enn man respekterer deres intellekt (en 
forutsetning for å ta folk alvorlig nok til å undersøke om det de sier 
stemmer er at man forventer at de har de mentale ressursene til å lære 
av feil og er mentalt friske nok til å legge mer vekt på virkeligheten 
enn på følesene sine), men da pleier man å annonsere dette for nettopp å 
slippe de masete, irriterende menneskene som ikke godtar det alle andre 
sier på deres ord, men faktisk anstrenger seg for å sjekke det folk sier 
grundig før de kan ta det opp i sin egen virkelighetsforståelse.

La meg illustrere dette ved å sitere fra Niels Fergusons og Bruce 
Schneiers bok «Practical Cryptography» (§2.4.1 Attack):
    «In this field we make a very strict distinction between attacking 
somebody's work and attacking somebody personally. Any work is fair 
game. If somebody propopses something, it is an automatic invitation to 
attack it. If you break one of our systems, we will applaud the attack 
and tell everybody about it. We constantly look for weaknesses in any 
system, because that is the only way to learn how to make more secure 
systems. This is one thing you will have to learn: an attack on your 
work is not an attack on you. If you do not learn this you will never 
survive, so get used to it. Also, when you attack a system, always be 
sure to criticize the system, not the designers. Personal attacks in 
cryptography will get you the same negative response as anywhere else.
    This adversarial attitude of cryptographers creates 
misunderstandings with people not familiar with the field. Outsiders 
sometimes think we are attacking a person when we attack their work, and 
then complain about our manners. For example, during one conference in 
1999, the AES block cipher proposals were being presented. The proposer 
of the block cipher Magenta could not attend in person, and had asked a 
student to represent him. It turned out that Magenta had a serious 
weakness, and during the five-minute question time after the initial 
presentation, the proposal was broken by several people in the audience. 
It was fun. Some of the best cryptographers in the world were being 
presented with a new block cipher, and they were demolishing it while 
the rest of the audience watched. That is how we work. Another member of 
the audience, who had little experience in the field of cryptography, 
wrote an essay about attending the conference. He thought the student 
was being attacked personally, and was quite upset at the incredibly 
rude behavior of the audience. His reaction is understandable. In much 
of our society an attack on an idea or proposal is automatically taken 
to be an attack on the author. In cryptography, we simply cannot afford 
that attitude.
    Even worse than this type of incident are the situtations which 
involve people from outside the field who have strayed into 
cryptography. They take criticism of their work as a personal attack, 
with all the resulting problems. Sometimes you have to be diplomatic, 
but that makes it difficult to get the message across. Saying something 
vague like "There might be some issues with the security aspects" gets a 
response of "Oh, we'll fix it" even if the basic design is impossible. 
Experience has shown us that the only way to get the message across is 
to be specific and say something like "If you do this and this the 
security is broken." If it then turns out that the person you are 
talking to designed the system, you have a problem. There is no neat 
solution to this.
    So the next time someone attacks your work, try not to take it 
personally. And make sure that when you attack a system, you only 
criticize the system and not the people behind it.»

Dette kunne selvsagt ha vært sagt innenfor enhver videnskapelig eller 
engineering-disiplin, og mange har sagt noe tilsvarende om at enhver 
teori, ethvert bevis, ethvert argument, er «fair game», mens man 
bibeholder en dyp respekt for personene som er villige til å delta i 
denne brutale prosessen for å finne frem til noe som er vesentlig 
viktigere enn ens personlige følelser. (Der er også flere tragiske 
tilfeller i videnskapens historie hvor folk har investert så mye 
følelser og personlig prestisje i teoriene de har trodd på at de har 
gått til grunne som mennesker av at det viste seg å være feil, eller har 
tatt faglig kritikk så personlig at de meldte seg ut av det 
videnskapelige miljø, så der er ingen tvil om at videnskapen som sosial 
konstruksjon og prosess krever svært meget /personlig/ av de som er 
villige til å la sine arbeider underkastes dette kritiske systemet, men 
dette vektlegges ikke så veldig ofte i beskrivelser av videnskapen. Vi 
ser det imidlertid godt på hvor viktig det er å belønne vinnerne i 
systemet med status, priser og æresbevisninger. Slike /må/ eksistere for 
å veie opp den enorme rekken av nederlag som følger naturlig av at 
mennesker tar feil vesentlig oftere enn de har rett.)
    Min holdning er at dersom en hevder at noe er /sant/, inviterer man 
automatisk hele verden til å undersøke om det faktisk er slik. Dersom en 
vil unngå slike undersøkelser og potensielt ramsalt kritikk, må en 
begrense seg til å si at det er ens personlige mening og formidle det 
bare til ens personlige venner. Dessverre ser vi imidlertid at mennesker 
som snakker mye med hverandre og lite med andre og heller ikke 
undersøker om det de hører og videreforteller er /sant/, meget raskt 
begynner å «tro» på noe som utenforstående umiddelbart forstår at er det 
glade vanvidd. Religion har oppstått slik gang på gang, og vi ser 
akkurat de samme sosiale trekkene ved en lukket gjeng gærninger som 
fabulerer og forteller hverandre eventyr i de store religionene: Dersom 
en ikke vil være med på leken og «tro» på den ene sprøere historien enn 
den andre slik flokken er blitt enige om innad, må en kastes ut av 
flokken for å sikre flokkens samhold og /identitet/ som «de som tror på 
den spesifikke haugen irrasjonelle eventyr». Når en først har fått opp 
øynene for hvor mye vanvidd en liten gjeng mennesker med letthet vil 
begynne å «tro» på, spiller det ingen rolle om man ser på religioner med 
milliarder av tilhengere eller på Vigrid: Fellestrekket, intern enighet 
og ukritisk aksept av (noenlunde) logisk sammenhengende historier som 
/sanne/ (etter modell av «tror du den, tror du denne, også»), trer frem 
som den unike galskapen som menneskeflokker naturlig trekker mot.
    (Det virker forøvrig som om vi er «genetisk predisponert» for 
nettopp slike massepsykoser fordi vi har /vesentlig/ bedre «båndbredde» 
innad i hjernen enn fra sansene: Det krever masse arbeide å finne ut hva 
sansene forteller oss og enda mer å begrense oss av 
kontradiksjonsprinsippet, mens vi temmelig uanstrengt kan fabrikere 
fantasier som vi føler at henger sammen. Gjennom sproget kan vi formidle 
historier /vesentlig/ raskere enn vi kan formidle virkelige 
observasjoner til hverandre, og det blir ikke noe bedre av at 
informasjonen forringes voldsomt hver gang den kopieres dersom den ikke 
tilfredsstiller visse /kontrafaktuelle kriterier for god fiksjon/. 
Virkeligheten er bare i svært begrenset grad /troverdig/ for oss slik vi 
nå engang har utviklet oss som mennesker. Dette er i mine øyne 
menneskehetens absolutt største tragedie. Det er, slik Einstein også sa 
det, et under at vi i det hele tatt forstår noe mer av verden enn det vi 
erfarer daglig.)

Det som trekker meg mot videnskapen (og mot skepsis-bevegelsen) er altså 
en dyp erkjennelse av at «tro og enighet er ikke nok». Enige mennesker 
tror på flere usannheter enn sannheter, nesten uansett hvor man finner 
dem, og om man begynner å grave i det folk er enige om og derfor /ikke/ 
snakker om, vil man avdekke så mye hårreisende vanvidd at det blir rent 
deprimerende. De vanvittige eventyrene i religioner er ingenting mot det 
folk tror innen fysikk, sannsynlighet, økonomi, psykologi, etc.
    Min interesse for pseudovidenskap og alskens massepsykoser er 
faktisk de ubesvarte spørsmålene «Hvorfor er det /disse/ tingene folk 
ukritisk tror på?» og «Hvorfor er det så utrolig vanskelig for folk å 
tro på sannhet?». Imidlertid er det nødvendig for å kunne diskutere 
disse spørsmålene å innse at religion (blant mye annen ubegripelig 
vanvidd) faktisk ikke er noe mer enn en historier som det er lett å tro 
på for mennesker som ikke hører andre historier og at religionene 
propagerer gjennom historien utelukkende fordi folk forteller hverandre 
disse historiene og systematisk utestenger alle kritiske røster og alle 
som vil fortelle andre historier. Religionene er et flokkfenomen og en 
«overlevning» fra den tiden vi satt rundt bålet og fortalte hverandre 
skrøner fordi vi ser for dårlig i mørket til å gjøre noe annet når 
natten falt på. Det er derfor for meg et mysterium som trenger et svar 
hvordan det er mulig å holde på huleboer-leirbål-historie-fortelling når 
vi har så deilig mye lys om natten, ihvertfall i byene, at både den og 
vinteren er den tiden jeg liker best.
    Når det dukker opp folk som virkelig /tror/ på disse historiene og 
som vil ha andre til å «respektere» dem heller enn å undersøke om de 
faktisk /stemmer/, er det ikke bare på høyde med å servere en dårlig 
løsning på en kryptografi-konferanse og forlange at folk tar hensyn til 
følelsene til dem som presenterer den, det er et brudd på hele den 
underliggende antagelsen om at /dersom/ noe hevdes å være sant, så 
/skal/ andre kritisere det sønder og sammen for å se om det holder under 
press, noe som dermed blir en /betingelse/ for å hevde at noe er sant: 
Det er ikke sant før mange har kritisert det sønder og sammen og det 
fremdeles holder seg oppe. Den typen som sitter rundt leirbålet og 
forteller og hører på skrøner, er ikke bare grunnleggende inkompatibel 
med denne sannhetssøkenen, men ødeleggende for hele prosessen med å 
finne ut om det folk hevder er sant, /er/ sant.

> Det har da, så vidt jeg har registrert, aldri vært sagt noe slik av 
> de som opprettet og "styrer" listen? Personlig har i hvert fall ikke 
> jeg noe i mot å bli "tråkket på tærne" og skarpt kritisert for mine 
> oppfatninger? Noe annet regnet jeg da i hvert fall ikke med da jeg 
> meldte meg på en liste der jeg antok at det store flertallet var 
> religionskritiske...

Da har du, for å si det forsiktig, en veldig lite forutsigbar måte å 
formidle at du ikke har noe imot å bli tråkket på tærne og bli skarpt 
kritisert for dine oppfatninger. Jeg oppfatter deg som hysterisk 
nærtagende og så anspent i forhold til kritikk av troen din at en må gå 
svært stille i dørene her. Dette er jeg ikke alene om. Mang en gang har 
jeg hatt fruktbare diskusjoner med folk off-liste fordi de heller ikke 
orker å forholde seg til deg og religionen din og den evindelige 
/personlige/ måten du alltid kommuniserer på.

> Slik jeg har forstått dette handler regelen i stedet om noe i retning 
> av fokus. Oppfatningen er vel vært at generell religionskritikk fort 
> kan ta luven av engasjementet til å skrive om mer spesialiserte ting 
> som konspirasjonsteorier, kondensstriper og kreasjonisme.

Vel, la oss anta at noens religion er en privatsak. Følger det ikke 
svært naturlig fra dette at de som har det som en privatsak lar være å 
snakke om det i full offentlighet? Andre ting som er en privatsak, som 
sykdommer, fører til at man ikke snakker om det offentlig, men det 
legges ikke lokk på å snakke om sykdommene så lenge ingen personlige 
data om hvem som har dem sprees. Visse ting kan vi riktignok kalle en 
privatsak og så legge et sosialt lokk på andres frihet til å snakke om 
offentlig, som detaljert omtale av ens seksualliv, som både kan være 
støtende for andre som ikke ønsker å høre om den delen av noens liv og 
krenkende for dem som behandles som underholdning for andre mennesker. 
Religion innehar i denne sammenheng en helt unik rolle: De religiøse 
snakker mer enn gjerne om sin sinnslidelse (religion er uadskillelig fra 
psykose) i full offentlighet, men de vil styre /andres/ mulighet til å 
snakke «krenkende» om vanviddet de «tror» på, og noen griper endatil til 
fysisk vold og maktmisbruk for å få viljen sin. Dette gjør at religion 
/som sådan/ er en fiende av sannheten, og folk som ikke klarer å holde 
smekken sin lukket, men veiver rundt med følelsene sine når andre ønsker 
at de viste litt bluferdighet, blir en fiende av enhver prosess som 
setter /testing/ av sannhetsgehalt høyere enn følelsene til dem som tror 
på det man tester.

Det jeg ser at mangler, i særdeleshet fra religiøse og troende 
mennesker, er et /begrep/ om den offentlige som adskilt fra den 
personlige sfære. Jeg tror det har å gjøre med den religiøse 
epistemologien: De bruker følelsene sine i erkjennelsens tjeneste og 
lever virkelig i en verden der det de føler er mer virkelig enn noe alle 
andre også kan oppleve i den ytre virkeligheten. Men er det noe som 
/virkelig/ er en privatsak, er det nettopp det en kommer frem til ved å 
konsultere følelsene sine. Ingen andre kan forholde seg til dem, så om 
man vil diskutere noe med andre mennesker som angår den virkeligheten vi 
alle deler, /utgår/ enhver følelsesbasert erkjennelsesteori. (Vi har 
tross alt fremdeles et skille mellom fiksjon og fakta, mens tidligere 
tider, med vesentlig mer religion enn vi har nå, og andre steder, med 
vesentlig mer religion enn vi har, ikke har noe skille.) Dette betyr at 
alt fra psykotiske anfall der det er en føler /blir/ virkeligheten en 
opplever til de religiøse forestillingene om allskens rariteter som man 
må tro på først for å kunne mene at eksiterer, faktisk ikke har noe i et 
/diskusjonsforum/ å gjøre.
    Dersom noen skulle påstå at noe de bare føler er virkelig og at alle 
andre må ta «hensyn» til at det er virkelig «for dem» selv om ingen 
andre kan se det, er der bare én mulig reaksjon i den offentlige sfære 
og i diskusjoner: Vedkommende må fortelles at det de opplever og føler 
aldri så sterkt faktisk er /usant/. Det spiller ingen som helst rolle 
hvor sterkt de føler det eller hvor mange andre sterkt-følende gærninger 
fra sitt lukkede miljø de får med seg på at det er ekte, kriteriene for 
å avgjøre om noe er ekte og virkelig /utelukker/ å spørre folk hva de 
«føler» er sant.
    Sier man noe slikt til den jevne, ureflekterte borger, som er vant 
til å ferdes i omgivelser der alle forteller hva de føler og ingen hører 
på hva noen andre egentlig sier og det uansett ville være skrekkelig 
fornærmende om en gjorde det og så sa til noen som følte noe at det ikke 
faktisk /er/ slik, hagler det gjerne med ekstreme anklager som 
«psykopat» og «sosiopat» fra de som ikke /har/ noe annet å forholde seg 
til enn hva de føler her og nå. Forsøker man å formidle til disse 
følelseskladdene at hvis det de føler /er/ deres privatsak, må de også 
la være å bry alle andre med det, går det ikke lang tid før mistanker om 
å være lobotomert, følelseskald, psykopat (igjen) eller lide av 
Aspergers syndrom dukker opp hos mennesker som enda en gang bruker 
følelsene sine til å fabrikere forestillinger om det som skjer utenfor 
deres ynkelige intellekts rekkevidde.
    Det virker som om det er blitt mer akseptert i den jevne befolkning 
at det folk føler har interesse utenfor deres private sfære. Tillat meg 
å mene noe ganske annet: Det folk føler er interessant for dem og deres 
nærmeste, og fullstendig uinteressant for /alle/ andre. Hvis du «føler» 
deg frem til å «tro» på allverdens rare påfunn basert på liten eller 
ingen forståelse av hva du opplever, så har du ikke noe i den offentlige 
sfære å gjøre, og du kan bare ikke forvente å kunne delta i 
/diskusjoner/ med mennesker som er interessert i noe /annet/ enn å la 
alle fortelle hva de føler hele tiden uten at noen egentlig hører på 
noen andre. Hvis du vil publisere hva du føler og ikke vil kritiseres 
for det, så utgi det som skjønnlitteratur.

Jeg er vant til å ferdes i miljøer der individets personlige erfaringer 
og til dels individet er uinteressante. Jeg liker meg i slike 
omgivelser, også, for min interesse er rettet mot å forstå den virkelige 
verden, hvordan mennesker forholder seg til den, og hvordan mennesker 
fungerer i forhold til den. Det jeg føler og opplever til enhver tid 
angår meg, men ingen andre. Ettersom jeg styrer mine følelser og 
erfaringer slik at jeg kan finne ut noe som ikke bare gjelder meg 
akkurat her og nå, men noe som gjelder noe meget større enn meg, noe 
almenmenneskelig og almengyldig, noe i den fysiske virkeligheten som 
ikke avhenger av at noen «tror» på det for at det skal være viktig for 
noen, er jeg interessert i å snakke med andre mennesker som gjør det 
samme. Ettersom jeg er like feilbarlig som alle andre mennesker, har 
akkurat den samme tendensen til å tro på ting som høres fornuftig og 
rimelig ut uten å gjøre jobben med å sjekke, og lider under evolusjonens 
begrensninger kanskje mer enn de fleste, ønsker jeg å utfordre så mange 
ting jeg tror på som overhodet mulig og å teste så mye jeg hører som 
mulig for om det virkelig er slik jeg blir fortalt. Dette er vanvittig 
tidkrevende. Jeg ser på samfunnet og Internet og alt det her som et 
veldig potensielt system for arbeidsdelilng på dette området, slik også 
kryptografiske løsninger og algoritmer bare kan inngi tillit dersom 
veldig mange mennesker har forsøkt å finne svakheter i det og /ingen/ 
har latt være å undersøke det for svakheter av «hensyn» til følelsene 
til de som har lagt uvettig mye personlig prestisje i arbeidet de 
publiserer. Der er i denne sammenheng at jeg ser på religiøse mennesker 
som utålelige selvnytere og ekstreme egoister som virkelig er så utrolig 
arrogante at de mener at «jeg tror det, derfor er det viktig for alle 
andre å høre om», folk som har tatt alvorlig feil i livet og som 
virkelig lever under forutsetning av at det er /tilstrekkelig/ å tro noe 
for at det skal være viktig for noen andre enn den som tror det, at det 
liksom gjelder å «tro sammen» for å skape en verden og en virkelighet i 
overensstemmelse med det mange tror sammen, at hva folk tror i siste 
instans /skaper/ virkeligheten, er bare mennesker som ikke har oppdaget 
den eksterne, fysiske virkeligheten, men fremdeles lever som barn, der 
følelser og sansning er vanskelige å skille fra hverandre, der indre og 
ytre virkelighet ikke har noen klar demarkasjonslinje og der det de 
finner på og det de forstår ikke har noen grunnleggende forskjeller. Når 
slike begrensede mennesker forsøker å forpurre diskusjoner og forsøk på 
å finne ut om noe folk sier faktisk /stemmer/, bare fordi de ikke 
forstår at deres religion /er/ deres privatsak, slik at de plager andre 
med hva de «tror» når andre prøver å finne ut om noe er sant, da finner 
jeg dem like støtende og frastøtende og sosialt mistilpassede som 
blottere som ikke har forstått at kjønnsorganene er en privatsak.
    Løsningen burde dermed være temmelig enkel og absolutt innen 
rekkevidde: Dersom der finnes noen religiøse på denne listen, lar de 
kort og godt være å opplyse om det. Vi vil alle ha en masse ting vi tror 
på som vi ikke tør undersøke om stemmer, ting vi ønsker at skal være 
sanne og som det vil være forferdelig vondt å finne ut at ikke stemmer, 
ting vi arbeider for at skal bli sanne selv om vi kanskje vet at de ikke 
er det og ikke kan bli det, men dersom en har litt vett i skolten, lar 
en kort og godt være å legge disse tingene ut for almenheten å tråkke på 
og kritisere. Og skulle noen tråkke i bedet vårt uten at de er klar over 
hvor vondt det gjør, så må vi ha klare nok grenser mot omverdenen og 
andre mennesker til at vi hverken lar oss skade av andres uforvarende 
tråkking /eller/ begynner å angripe de som i vanvare har tråkket i bedet 
vårt. Det ser ut som særlig kristne ikke har de nødvendige grensene 
mellom deres private bed og det offentlige fortauet, men det går an å 
fatte at dersom det ser ut som om noen har tråkket i bedet ens med 
vitende og vilje om hvor vondt det gjør, så er det /likevel/ den beste 
taktikken å sørge for at en holder lidelsene for seg selv og bare passer 
bedre på seg selv til neste gang, og setter opp det gjerdet en har latt 
være å sette opp. (For dersom det /var/ med vilje, er det galskap å gi 
den som har forsøkt å såre en viten om at de har lykkes, og dersom det 
ikke var med vilje, men en tror det var det, vil en selv bli 
overgriperen når en flyr på folk for å straffe dem for noe de ikke 
visste de gjorde galt.)

Jeg kunne derfor ønske at du spesielt, Bjørn Are, lot være å bry oss med 
din privatsak. Dersom du klarer å holde religionen din for deg selv, vil 
det ikke være noe poeng å diskutere deg og religionen din. Så lenge du 
har et veldig behov for å gjøre verden oppmerksom på hva du tror på og 
du helt åpenbart ikke tåler at noen sjekker om storyen din holder vann 
fordi du i likhet med de fleste andre medlemmer av små flokker som er 
enige om å tro på ting som ikke er sant sannsynligvis /vet/ at det bare 
er røverhistorier, vil du bryte med de grunnleggende antagelsene i 
videnskap og skepsis om at når en hevder noe er sant, er det fritt vilt 
for andre å undersøke det og kritisere det for å finne svakheter og 
usannheter som velter hele lasset. Dersom du også kan vise oss at du 
respekterer disse antagelsene og godtar at du ikke kan få noen til å la 
være å undersøke om det du sier er sant bare ved å appellere til at det 
er «hellig» eller «tabu», vil du jo bare slutte å si ting på denne 
listen som ikke tåler sannhetsgehaltundersøkelse. Da vil du (igjen) 
kunne bidra med alt du vet masse om, og alle dine dype betraktninger om 
hva folk tror på og har trodd på gjennom historien, for alt /det/ er jo 
sant og verdifullt og etterprøvbart. Du kan bare ikke vente at når du 
tror på noe som det ikke finnes belegg for overhodet og som de som har 
skjønt at forskjellen mellom Vigrid og Statskirken bare er hvilke 
røverhistorier de er veldig enige om å tror på innad i systemet, ikke 
engang vil høre på begrunnelser for så lenge opprinnelsen til historien 
er å finne innad i flokken som tror på den, så vil du kunne diskutere 
dem med noen som ikke /allerede/ opererer under antagelsen om at enighet 
innad i flokken er tilstrekkelig for å tro på noe. Der er nok av ting 
folk her på denne listen /også/ er enige om å tro på uten at de 
undersøker det videre, så det er ikke engang noe poeng å prøve seg på 
noe du vet de ikke vil bli enige om å tro på.
    Poenget med å finne likesinnede er at man skal slippe å utfordres på 
det en ikke er åpen for at kan være usant, så bare der har du forbrutt 
deg stort når du legger din religiøse tro åpen for kritikk og utfordring 
i et diskusjonsforum. Dersom noen skriver noe som utfordrer deg 
personlig på en måte du ikke liker, må du selv avgjøre om du er blant 
likesinnede eller ikke, du kan bare ikke kreve at noen andre skal jenke 
seg etter deg når du ikke vil jenke deg etter noen andre. Gitt alt det 
alle andre her ikke ville like å bli utfordret på om det så ble 
ugjendrivelig bevist hinsides enhver tvil var usant, men lar være å 
plage andre med dersom de forholder seg til hva som er listens hensikt 
og hva som tross alt gjør oss likesinnede, bør det være veldig enkelt å 
forstå at det ikke er religion som er off-topic, men hvorvidt noen 
/personlig/ tror på en religion.
    Når alt dette er sagt, er det vel neppe noen tvil om at du ikke 
liker å lese det jeg skriver her. Du har reagert ekstremt upassende 
tidligere, og vil trolig føle for å gjøre det igjen. Men ta et hint: Det 
er du som har brydd andre mennesker med en av dine privatsaker, og de 
har kritisert deg kraftig for at du har «blottet» deg. Det er ingen 
menneskerett å snakke om alt med alle. Det er ingen menneskerett å bli 
«respektert» for det en tror og mener fra alle andre. Det er ingen 
menneskerett å bli sett og hørt av alle en har med å gjøre, heller. Du 
har imidlertid en selvskreven rett til å finne deg mennesker som vil 
snakke om visse ting med deg og til å finne deg mennesker som /ikke/ vil 
snakke om visse andre ting med deg, så kan du ihvertfall respektere at 
veldig få her vil snakke om /din/ religion med deg på denne listen? 
Dersom du gjør religionsbetraktningene dine /upersonlige/, kan du helt 
sikkert få gehør for veldig mye, forutsatt at du tåler at det blir 
kritisert og etterprøvet og vurdert uten forpliktelser for deg til å 
forsvare noe du tror på eller til å akseptere konklusjonene personlig.
    Jeg håper faktisk at du velger å la være å bry oss med troen din. 
Det har vært givende å diskutere andre ting med deg, men denne angsten 
for at du skal tilte av at man sier noe du oppfatter krenkende, blir 
omtrent som om man skulle invitere en muslim på karikaturkongress.

Erik Naggum
-- 
Member of AAAS ACM AMS APS ASA EMS IEEE IMS MAA NYAS NBF NFF NMF
Probability is not about the odds. It is about the belief in the
existence of an alternative outcome, cause, or motive.  -- Taleb
ID: 2006-338-51053  http://erik.naggum.no/sources-and-resources/

--------------enig232557B9654744D080F81182
Content-Type: application/pgp-signature; name="signature.asc"
Content-Description: OpenPGP digital signature
Content-Disposition: attachment; filename="signature.asc"

-----BEGIN PGP SIGNATURE-----
Version: GnuPG v1.4.5 (GNU/Linux)

iJ8EARECAF8FAkV0Y6UsGmh0dHA6Ly9lcmlrLm5hZ2d1bS5uby9DN0Y1ODU3NkND
NTg1MTY3LnNpZ24rGGh0dHA6Ly9lcmlrLm5hZ2d1bS5uby9DN0Y1ODU3NkNDNTg1
MTY3LmtleQAKCRDH9YV2zFhRZ0tGAKCZNThCKgc/3N6R935HnSqEW5sncwCgr49c
fcQ3Up9mzl6eQFQLBbnbKr8=
=lcyC
-----END PGP SIGNATURE-----

--------------enig232557B9654744D080F81182--

--===============0831456966==
Content-Type: text/plain; charset="iso-8859-1"
MIME-Version: 1.0
Content-Transfer-Encoding: quoted-printable
Content-Disposition: inline

_______________________________________________
Diskusjon mailing list
Diskusjon@skepsis.no
http://lists.skepsis.no/mailman/listinfo/diskusjon

--===============0831456966==--
