Resent-Date: Thu, 20 Nov 1997 12:03:00 +0100 (MET) Date: 20 Nov 1997 11:00:59 UT References: From: Erik Naggum Organization: Naggum Software; +47 8800 8879; http://www.naggum.no Message-Id: <3089012459705291@naggum.no> To: SKEPSIS:; In-Reply-To: Subject: Re: Kreft, legar og annan styggedom... Mime-Version: 1.0 Content-Type: text/plain; charset=iso-8859-1 Content-Transfer-Encoding: 8bit Resent-Message-ID: <"6Z3tp.A.qIC.BiBd0"@torget.bgnett.no> Resent-From: skepsis@lists.skepsis.no X-Mailing-List: archive/latest/622 X-Loop: skepsis@lists.skepsis.no Precedence: list Resent-Sender: skepsis-request@lists.skepsis.no * Torgeir Holen | Ein tenker som så at det er fælt å leva utan håp i hvilken grad blir det å ha kreft _egentlig_ å forstå som tap av håp? hvilket håp er _egentlig_ tilstede i et liv i utgangspunktet? er ikke dette håpet vi ynder å påkalle noe vi har skapt fordi mange ikke mestrer livets tilfeldigheter og døden, dvs selve _livet_? slik jeg ser det er det å _gi_ mening til et liv fullstendig uavhengig av hva slags "håp" eller "fremtid" man måtte ha. det er det du gjør _nå_ som er viktig. hvorvidt man oppnår noe "siden" eller drømmer seg bort i "håp" er ganske så irrelevant. klarer man ikke å handle slik at man når sine mål i det små og det store hvis man vet man skal dø, er det grunn til å spørre om man (1) kan nå sine mål i det hele tatt, eller (2) ikke har skjønt at man faktisk kommer til å få en oppsigelse fra livet før eller senere. de kreftofre jeg har kjent (alle er døde) har nettopp _fått_ håp og en langt dypere forståelse av livets verdi når dets endelighet har gått opp for dem. det har naturligvis vært hardt og brutalt å få vite at man har så og så lenge igjen å leve, men bare fordi man blir stillet overfor en helt syk forestilling om at man lever _i_ fremtiden og _i_ håpet, _ikke_ i nuet. når de har fått denne vesentlige erkjennelsen, har de vist i hvilken grad de elsker å _leve_, fremfor, i mange tilfeller, å ha resignert til å _håpe_ før de visste og forstod at de skulle dø. mange religioner gjør et stort, for ikke å si alt overskyggende, poeng av at dette livet er mer eller mindre verdiløst, meningsløst, etc, (og det har de rett i, teknisk sett), og så gir folk en mening med det hele ved å gi dem en gulrot de først må _slutte_ å leve for å få tak i (neste liv, evig liv, etc). til tross for den åpenbare selvmotsigelsen ved at man da ser en sterk økning av forståelsen av livets endelighet som "liv uten håp" (en skulle jo tro at dess raskere enn fikk gulroten, dess bedre, men neida), velger mange å oppgi dette livet til fordel for en eller annen ubestemmelig "fremtid". det er _den_ man frarøver folk når de får kreft eller andre uhelbredelige sykdommer. det er denne halvreligiøse oppfatningen av "fremtiden" folk _egentlig_ forbinder med "håp". i mine øyne er det _kriminelt_ å hindre noen å forstå livets endelighet og det forgjengelige nuet, men ingen lov kan straffe de som hindrer slikt. den enkelte må bare erkjenne det på sin egen måte, til sin egen tid. og ve den som ikke erkjenner det i tide til å rukket å leve. | Eg har hatt ein liten korrespondanse med Karianne Solbrekke i BA | (journalisten som stod bak Christine-oppslaget) og ho gjev uttrykk for | mykje av den same haldninga. Når folk stirrar dauden i kvitauget så har | ein liten lyst til å ta frå dei alt håp. er det bare det at man kan se hvitøyet som gjør utslaget her, eller hva? "du har 70 år igjen å leve" kan en lege si til meg. so what? "du har 10 år igjen å leve". oj, liksom. "du har 6 til 18 måneder igjen å leve". steike, _der_ røk alt håpet, gitt. I don't get it. er der noe mål på hvor meget man skal ha "utrettet" i løpet av et liv? hvem har bestemt? hva er i det store og det hele _poenget_ med et liv om man bare skal oppfylle en eller annen plan? _jeg_ ville programmert en løsning for å gjøre "utrette planen min" (og andre ville ha løst det på andre tekniske måter), og gått på rave parties og hatt sex med alle de søte jentene jeg fant eller noe tilsvarende frivolt om så faktisk var tilfelle. hva gjør folk egentlig når de skal levere "kvartalsrapport fra et liv" og de ikke har "utrettet" nok? får de sparken? føler de skyld? bør de si opp på egenhånd? og hva om de leverer veldig gode resultater ett kvartal? øker forventningene til neste kvartal slik at man nesten alltid føler skyld og nesten alltid er på nippet til å si eller bli sagt opp? jeg synes å se at bedriftsøkonomiske "bottom lines" i alle samfunnets avkroker gir oss "bottom lives" istedet. det er ikke "å urette" livet handler om. det er vel og bra å optimere for en eller annen "sum" eller føre en "rød tråd" gjennom hver dag som går, men man har _tapt_ i samme grad som dette blir et pliktløp. for mange er hele livet en forberedelse. en forbereder seg selv til å få en jobb og tre inn i samfunnet og den eneste funksjonen man har er å holde hjulene igang. eller man forbereder seg selv til noe men ender opp med å forberede _neste_ generasjon (til hva, egentlig?) [jeg tenker ikke _bare_ på å fostre opp egne barn]. eller man forbereder seg til det man skal få når man engang dør (eller fravrister seg kroppens åk eller noe tilsvarende vidløftig sludder). jeg tror at for mange er det å ha _nuet_ som mål noe nær en umulighet. vi er opplært til at mål er endelige, at de nåes og blir historie. men livet er en lang serie av "nuer", som det hver for seg er et mål å fylle med mening, og liv på jorden er en lang serie av "liv", som det hver for seg er et mål å fylle med mening. der er intet bedriftsøkonomisk "mål" som skal nåes og måles. for mange er nuets mål bare at der skal komme et nu _til_, og/eller livets mål at der skal komme et liv _til_. men hva i alle dager skal man med et nu og et liv hvis den eneste hensikten med det er at det skal forsvinne slik at det _neste_ kan komme til? det forekommer meg at folk som tenker slik må bli fryktelig deprimert når de _oppnår_ sine mål, for da er det liksom intet mere å foreberede, intet neste nu som overgå dette. med mindre man setter seg uoppnåelige mål (hvilket i seg selv er kav idiot), gir en slik "neste-nu"-holdning intet grunnlag for å _leve_. hvis man først skal dø av kreft, slipper man gnål fra kemneren, lånekassen, husbanken, etc, etc, og man finner ut at livet er for _langt_ til å kunne en hel masse ting som bare gir lidelse og for _kort_ til en hel masse ting som fratar en selve livet. _håp_ har den som vet hva han vil. det eneste virkelige aberet med kreft er at det er så avsindig smertefullt. utenom det er det helt åpenbart det beste livet kan gi oss. en annen fordel ved å logge ut før tiden er at man ikke rekker å gjøre like mye faenskap som andre og derfor kan få et mye bedre ettermæle. dette må jo være et pluss. ikke for det, den store fordelen ved å dø er at folk helt plutselig begynner å huske alt du har gjort riktig og bra og like plutselig slutter å huske alt du gjør feil og galt. for det å baktale noen når det spiller absolutt _null_ rolle hva man sier om dem, dét skal vi jo ikke ha noe av -- mye bedre å ta alt det onde mens det ennå kan ødelegge for folk som er i live. | Men har vi rett til å ta den siste livsløgna frå desse folka? vel, livsløgnen er hos de friske, ikke de kreftsyke. og, ja, det er den enkeltes "mening med livet" å sørge for at det potensiale en selv rår over, eller kan bidra til å realisere, blir realisert. livsløgnen ligger hos de som ikke forstår hvilken unik lærdom man kan trekke ut av erkjennelsen om livets endelighet. først når man har forstått dette, er det noe poeng å få seg håp og visjoner og et ønske om et evig liv. istedet tror mange at de _har_ et liv _fordi_ de har håp og visjoner og et ønske om et evig liv. tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, gir man det mulighet til å få tilbake det livet løgnen tok fra dem. men det er ikke livet vi løyet til oss selv om, det er døden. for når vi flytter livet ut i "fremtiden" og "håpet", flytter døden inn i det vakuum livet etterlot. "better to have lived and lost than never to have lived at all." #\Erik -- immortality in our lifetime!