Jeg regner med at det er noen i salen som er mer vant med Linux eller andre systemer enn de er med BSD, så jeg skal ta noen ord om konfigurering på BSD.
Nettverksgrensesnittene på BSD heter ikke eth0 og så videre. Grensesnittene får heller navn lik drivernavn pluss sekvensnummer, slik at 3Com-kort som bruker driveren xl får navn som xl0, xl1 og så videre, og tilsvarende for Intel-kort som gjerne blir hetende em0, em1, SMC-kort med sn0, og så videre.
For konfigurering ved oppstart er BSDene stort sett organisert slik at konfigurasjonen leses fra /etc/rc.conf, som blir lest av scriptet /etc/rc når maskinen starter. På OpenBSD er anbefalingen å bruke /etc/rc.conf.local til lokale tilpasninger siden rc.conf inneholder standardverdiene, mens på FreeBSD er det /etc/defaults/rc.conf som inneholder standardverdiene, og /etc/rc.conf er riktig sted å gjøre endringene.
PF selv blir i alle fall konfigurert via redigering av /etc/pf.conf og via kommandolinjeverktøyet pfctl. pfctl har mange muligheter og alternativer. Vi skal se på noen av dem i dag.
For de som lurer, så finnes det web-grensesnitt for administrering, men de er ikke med i basesystemet. PF-utviklerne er ikke fiendtlig innstilt til slikt, men har vel heller ikke sett noe grafisk grensesnitt mot PF som er klart overlegent bedre enn pf.conf i en teksteditor supplert med litt pfctl-besvergelser og vanlige UNIX-triks.