VI GRATULERER!

Xenadu gratulerer Lucy Lawless og Robert Tapert (ko-produsent av X:WP) med familieforøkelse 16. oktober 1999: en gutt som veide "8 pounds and 13 ounces" (skulle tilsvare ca. 3825 gram) og var 21 1/2 inches (54,6 cm) lang.

Vi håper ellers at barnet får "Lawless" med i navnet, både fordi det er et kult navn og ut fra sunne feministiske prinsipper. Vi får tro at "Xenas sønn" kan bli æres-amazone eller reserveamazone etterhvert som han vokser opp.

Lucy Lawless har forøvrig også en 11 år gammel datter fra et tidligere ekteskap.

Mer info:

https://ausxip.com/articles12/nw1199.html

Anmeldelse av Xena tegneserien

Av Tim Olsen

Med friskt hjerte og velfylt lommebok la jeg i vei mot nærmeste bladgauker for å anskaffe meg den nye Xena tegneserien. Som fan bør jeg sørge for at bladet selger og dermed vil bli utgitt fast. Dessverre vil neppe mine meninger ha noen som helst innvirkning på salget, da målgruppen jeg skriver for også er fans og dermed allerede har sikret seg et eksemplar.

Uansett. Xena som tegneserie. Jeg er stor tilhenger av genren. Mitt månedlige forbruk på tegneserier får antagelig Kjell på Outland til å gni seg i hendene hver gang han ser meg gående mot butikken. Jeg liker Xena og har allerede avklart søndagen som hviledag, der intet arbeide blir gjort fra 1650 til1900. Og om noe absolutt må gjøres, er tidspunktet 1815 til1900 urokkelig. Så, hva kan gå galt. Mye faktisk. Første nummer ga oss to historier. Den første kastet Xena ut i en typisk «Hjelp Gabrielle» situasjon, der Gabrielle måtte reddes fra en drage. Monstre i historien inkluderte udøde skapninger, svære ogrer / troll og en drage. Og det er nettopp dette som er min hovedinnvending imot tegneserien. Monstre. Det er svært få monstre i Xena, annet enn i menneskeskikkelser. Tegneserien klarer ikke helt å fange tv-seriens ånd. Legg til Xenas tåpelige krigshyl (YiYiYiYi er IKKE UlUlUlUlUl på norsk) Chakram har plutselig blitt til hjulkniv. Fornorskelser som vi har vært spart for til nå dukker dermed friskt opp i tegneserien. Tegningene er derimot vakkert utført, og alle ligner på den de skal likne på. Alt i alt, er dette en utmerket tidtrøyte, men definitivt intet substitutt.

Xena utgis av Egmont og koster 26.50 kroner.

Xenas seertall i Norge

Av Thomas Gramstad

Xena har for tiden (november 1999) ca. 50 000 seere hver gang, Herkules 40 000. Seriene er mest populære blant den yngre delen av befolkningen (12-34), hvor seerandelen er 25 %. Xena-seerne er jevnt fordelt når det gjelder kjønn, mens Hercules har mer overvekt av et mannlig publikum.

For et år siden, i november/desember 1998, var det mellom 50 000 og 60 000 personer som fulgte seriene hver søndag. Snittall for november/desember 1998 viste 56 000 for Hercules og 53 000 for Xena.

For et år siden hadde Hercules noe større appell til kvinner enn Xena. Xena hadde da en seerandel blant kvinner i alderen 12-34 på 8%, Hercules 12%. Forholdet menn/kvinner (12-34) på Hercules var 70/30 og på Xena 80/20. Dette har altså endret seg ganske drastisk i løpet av det siste året. Hercules har gått tilbake i seertall, mens Xena ligger på omtrent samme seertall som for et år siden, men Xena har fått flere kvinnelige og færre mannlige seere.

Takk til TV3 for velvillig hjelp med informasjon.

Joxer!

Av Tim Olsen

Det finnes svært få ting som gjør meg så skeptisk til en episode som når åpnings - krediteringene farer over skjermen, og Ted Raimi dukker opp blant alle navnene. Hans rollefigur Joxer er en meget irriterende bifigur i Xena / Herkules-universet. Dessverre er han ikke alene. Det vrimler av påtrengende komiske bifigurer i serien og de fleste skaper kun irritasjon. Salmoneus, spilt av Robert Trebor (les navnet hans baklengs), fungerer som en komisk og dels mislykket handelsmann / kapitalist. I enhver episode han dukker opp i vil han gjøre alt for å skaffe seg dinarer. Hans opptreden blir en anakronisme, han vil lansere Herkules action-figurer, registrere Herkules-navnet som et varemerke osv, osv. Alt dette får meg bare til å gremmes over hans fremtreden. Heldigvis er vi blitt forskånet for han i de fleste Xena episoder. Derimot må Xena slite med Joxer.

Hva kan man egentlig si om Joxer ? Han er irriterende, ja. Han er slitsom, ja. Og naturligvis har han et hjerte av gull. Den erketypiske Hollywood «taperen» som vil men ikke helt får det til. I likhet med Robert Trebors Salmoneus har en forsonende karakter: Ted Raimi er ingen dårlig skuespiller. I «The Xena Scrolls» spiller han Jaq S'er. ikke engang han klarte å ødelegge det faktum at jeg syntes nevnte episode var artig (og jeg liker ikke clip-shows. Jeg hater Clip Shows). Også i kalkunen «King of Assassins» gjorde ikke Joxer en dårlig figur. Rimelig vanskelig, i og med at han faktisk spilte to (forskjellige) roller: Joxer selv og hans farlige bror. En annen forsonende ting med denne episoden er at Joxer kvitter seg med søppelrustningen sin og ikler seg noen tøffe skinnklær.

Også i episoden «For Whom the Bell Tolls» klarte jeg ikke å irritere meg over Ted Raimis fremstilling av Joxer. Her blir han av Afrodite (Alexandra Tyldings) forhekset. (eller skal vi si hypnotisert) til å fremstå noe annerledes enn vi er vant til å se han.. men kun når han hører en klokke ringe. Også her spiller Ted Raimi to roller, og også her kvitter han seg med søppelkostymet sitt. Det er kanskje nærliggende å anta at i mine øyne trenger ikke Joxer nødvendigvis å ødelegge en episode selv om han er med i den, det hjelper hvis han ikke spiller Joxer og / eller er iført andre klær.

Det siste forsonende jeg kan se ved Joxer, er den beryktede Joxer-sangen. Voldsomt irriterende når den først har kommet inn i hodet mitt (og naturligvis nekter å gå ut igjen) men når den blir fremført med et kor eller i en litt annen form har den ført til at jeg har leet på smilebåndene.